Hvis du har tull med teksten, så finner du en pdf her: TdC.
Oppgave 3, “Litterær sakprosa” – Metatekst:
Tristan da Cunha – skildret av en ukjent
Av: Bjørn Rudborg
Oppgaveforståelse
Det første momentet i oppgaven er at teksten skal ha reisen som tema. Altså ikke nødvendigvis som mål eller middel eller budskap. Videre sier oppgaven at reisetemaet kan være både konkret eller i overført betydning. Jeg leser dette andre momentet som en åpning for at reisetemaet nødvendigvis ikke behøver å være en reell reise, der sannhetsgehalten skal kunne etterprøves. Jeg har derfor bygd opp teksten etter følgende nivåer – eller vektklasser:
1. En faktaorientert rammefortelling (tekst) om den søratlantiske øya Tristan da Cunha. Her stemmer alle fakta.
2. En eksklusiv reise fra Tromsø til Cape Town, overfarten til TdC, tre ukers opphold og tilbake til Cape Town. Denne reisen kan oppfattes som rimelig autentisk, der både navn, reisemidler, overnatting og bespisning bygger opp under troverdigheten. Reisen er imidlertid fiktiv, og bare brukt som et litterært virkemiddel for å gjøre historien om Tristan mer lesevennlig. Også fortellingens jeg-person er fiktiv.
3. En fundering over det å ikke kunne reise; det å være rimelig låst på en “øde øy”.
Dette er strengt tatt ikke fiksjon.
4. Fortellingen om “The Norwegian Expedition, 1937-1938″. Denne er autentisk der det framkommer fakta, ikke der det antydes.
5. En kritisk holdning til imperialistiske reiser. Dette laveste nivået er rimelig kamuflert, men kan spores helt fra serveringen av en sort mann på Hotel Mandela, via eksemplene fra foredraget ombord, til den overdrevne ekspedisjonen. Dessuten er det “ukjente” barnet en uheldig konsekvens av nettopp en slik reise. Jeg synes det er av interesse å se på imperialismen som reisetema. Det er vel svært få reiser som har krevd så mye ressurser og som har kostet så mange liv, som nettopp imperialismens reiser, enten det er i kongens, kapitalismens eller religionens navn.
Til oppgaven hører også momentet sjanger. Jeg har skrevet en narrativ tekst, som tidvis har essayistiske elementer over seg, andre ganger er den lett gjenkjennelig som reiseskildring. Det siste momentet er målgruppe. Jeg har skrevet for et allment publikum, og har derfor bevisst valgt å ikke benytte fotnoter.
Reisesjangeren
Som reise har nok min tekst mye av reportasjen i seg, og jeg refererer ofte til virkeligheten. Jeg mener selv at jeg som forfatter er bevisst på fortellerstemmens jeg-person, som har stor tro på sitt eget prosjekt, og overdriver ikke sine handlinger. Slik mener jeg alle mine litterære valg kan aksepteres, og at dette er en sakprosatekst med reisen som tema.
Sakprosaprofessoren Johan L. Tønnesson viser til et sitat der sakprosa i vid grad kan være både subjektiv og “litterær”: (Note 1)
- Fortell leseren noe nytt og interessant, men vær saklig.
(Kommentar: Jeg forteller noe nytt og interessant. Jeg er da vel saklig, eller?)
- Den som skriver sakprosa, har ofte som mål å fortelle leseren noe han/hun ikke vet fra før. Lesere skal lese teksten og tenke slik: “Det visste jeg ikke” eller “Det har jeg ikke hørt før”.
(Kommentar: Historien om Tristan da Cunha skal ha dette formålet)
[...]
- Mye sakprosa kan godt skrives på en subjektiv og personlig måte (…) Det går an å være både subjektiv og saklig.
(Kommentar: Aha! Det er nemlig dét jeg prøver på)
Jeg har hatt stor glede av litteraturviteren Arne Melberg, som i sin bok Å reise og skrive sier at den moderne reisende foretrekker å være alene. Videre sier han at den lærde reisende som avstemmer reiseinntrykkene sine i forhold til det han allerede har lest. (Note 2). Det er i denne settingen jeg bruker reisen som tema når jeg skal fortelle historien om Tristan og den norske ekspedisjonen. Melberg sier videre: “Den lærde reisende foretar en dobbel reise; han reiser i verden og møter fremmede. Men han reiser også i tid for å møte forgjengerne sine, og han lar disse møtene krysse hverandre: han ser det han ser i lys av det han har lest.” (Note 3).
Reisesjangeren, og ikke minst min tekst, har også mye av orientalismen i seg. Den reisende speiler det fremmede med erfaringer fra sin egen verden. Ikke minst kommer den tilnærmede orientalismen til gjeldende når fortelleren (og leseren) blir presentert ukjente tradisjoner og antropologiske rariteter, jfr. ritualet med høytstrikkede utendørsstrømper.
Leserkontrakt
Min store utfordring i denne teksten har selvfølgelig vært å åpne for en aksept til å skrive så lite sannferdig som jeg gjør. Jeg har jobbet veldig mye med underoverskriften, som endte opp med “Skildret av en ukjent”. Lenge hadde jeg “En påspandert reise, skildret av den reisende”, senere “Reiseskjebner”. “Skildret av en ukjent” mener jeg kan oppfattes som reise i overført betydning, slik oppgaven åpnet for; altså en fiksjonalisert tekst. Dessuten står forfatternavnet rett under, ikke midtstilt som tittel og undertittel er, men til venstre. Et tydelig signal på at forfatter og forteller ikke er samme person.
Jeg har sett til mange andre slike sjangertitler eller undertitler, og ser at det gjøres viktige grep her. Åsne Seierstad ga sin sakprosabok fra Afganistan undertittelen “Et familiedrama”. Senere har hun kalt denne sjangeren for “dokuroman”. (Note 4)
Jeg vil sitere Umberto Eco vedr. det å fortelle en historie: “Fortellingen antyder, og ber deretter leseren fylle ut en hel serie hull”. (Note 6). Slik vil jeg også at min reiseskildring skal forstås, altså som en reisefortelling med et utall hendelser og personer, der ikke alt kan sies om denne verdenen. Eco redegjør i samme artikkel om begrepet Modell-leser; “en lesertype som teksten ikke bare forutsetter som samarbeidspartner, men som den også anstrenger seg for å skape” (Note 7). Min undertittel, “skildret av en ukjent”, skal være stikkordet eller sjangersignalet som gjør at leseren aksepterer teksten som en blanding mellom fiksjon og reportasje. Jeg forutsetter altså en lydig leser som aksepterer at jeg-personen er en oppdiktet person, ikke den empiriske forfatteren B. Rudborg. Eller som Eco så flott sier det: ” … – en tekst er en doven maskin som forventer mye samarbeide av leseren” (Note 8).
Litterær sakprosa
Det er ikke til å komme bort fra at store deler av tekstens passasjer er litterær, skjønnlitterær, all den tid jeg aldri har gjort denne reisen, truffet disse menneskene eller gjort noen av funnene. Likevel er teksten sakprosa fordi den forteller om TdC som sådan, og om historiske og reiserelevante forhold. De narrative grepene er gjort for å produsere sakprosa om TdC.
Min tekst er en imaginær og/eller mental reise, men skal ha samme funksjon som en geografisk og fysisk reise, all den tid jeg har et budskap om Tristan da Cunha. Melberg viser forøvrig til Percy G. Adams når han kommenterer sjangeroverskridelsene innen reiselitteraturen, der romanen ofte infiltreres (Note 9). Eller som Melberg selv sier om blandingen, når han kommenterer “Alberte og friheten”: “en stabil episk konstruksjon, en fiksjon med progresjon, utvikling og formålstjenelighet” (Note 10). En slik episk konstruksjon er min Tristan-tekst, der middelet helliger målet ved å holde god progresjon, utvikling og ikke minst formålstjenelighet.
Jeg har flere planteringer i teksten, bl.a. den viktige langstrømpen. Andre litterære elementer jeg har hatt et bevisst forhold til er gjentakelser av f.eks. et knippe merkenavn, navn på hotell og spisesteder, samt personnavn. Balansen har vært viktig. Også dette har vært et forsøk på å “go native”, slik at teksten får en ønsket autensitet og dokumentær effekt.
Noe fritt etter Ivo de Figueredo (Note 9) vil jeg argumentere med at bruken av litterære grep og litterært språk i sakprosaen er i seg selv en erkjennelsessøkende handling. For meg ble mitt litterære språkvalg den formen jeg bevisst valgte for å skrive en “tekst som har reisen som tema”, og samtidig skulle formidle om de viktige Tristan-temaene. Dette var mine erkjennelsessøkende handlinger. Samme tidsskrift har i neste nummeret (Note 10) et interessant debattinnlegg om narrativ sakprosa, eller faginformert skjønnlitteratur, som artikkelforfatteren Per Vaglum også kaller denne sakprosaformen. Høyst interessant begrep; faginformert skjønnlitteratur! Målet er å fange lidelsen og håpløsheten; målet er å bruke et språk som berører leseren. Vaglum har en idé om hva som skiller den narrative sakprosaen fra den “ekte” romanen. Det første er formålet eller budskapet. Det andre kravet er at det faglige innholdet må være autentisk/sannferdig. Dette støtter jeg meg på!
Jeg ønsker videre å vise til Geir Farner. Han viser til Thomas J. Roberts, og sier: “Det viktigste kriteriet på at noe er fiksjon, er rett og slett at det blir opplyst ved utgivelsen at verket er en roman, novelle, et eventyr og så videre, dvs fiksjon.” (Note 13) Det samme mener jeg er gjeldende for andre typer tekster, f.eks. den vanskelige blandingssjangeren ‘reiseskildring’. I min tekst opplyser jeg dette med undertittelen “Skildret av en ukjent”. I en senere artikkel henviser Farner til Ståle Dingstads artikkel i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift fra 1999, Tidsskrift 2, s. 3-12, der sistnevnte hevder at fortelleren er identisk med forfatteren selv, bortsett fra når han er en fiktiv karakter som opptrer i handlingen som bidragsyter til den interne dialogen (for eksempel i en rammefortelling). (Note 14) Hos meg er jeg-personen en slik fiktiv karakter, og er nettopp en bidragsyter til rammefortellingen, som altså er fortellingen om øya Tristan da Cunha. Det er på denne måten jeg forsøker å løse mitt betydelige – tydelige – avsenderproblem.
Den fortellende fiksjonen er mitt kontroversielle valg, uten at jeg dermed vil at leseren skal oppleve teksten som gjennomført fiksjonskonstituerende, jfr. Geir Farner (Note 15). Jeg-personen, altså fortelleren, har jeg signalisert er fiksjonalisert, men ikke teksten, ikke budskapet.
Til slutt: Som student er vi oppfordret til å utfordre sjangergrensene. Spørsmålet til gruppen er om jeg har gått for langt ut i krigen?
Note 1: Tønnesson, J. (2002): Alt anna enn dikting? I: J. Tønnesson (red): Den flerstemmige sakprosaen. Bergen: Fagbokforlaget: LNU. Side 15
Note 2: Melberg, A. (2005): Å reise og skrive. Oslo: Sparacus. Side 101-102
Note 3: Ibid. Side 102
Note 4: Seierstad, Å. (2003): Bokhandleren i Kabul. Oslo: Cappelen. Tittelside
Note 5: Utgår
Note 6: Eco, U. (1994): Seks turer i fortellingens skoger. Oslo: Tiden. Side 11
Note 7: Ibid. Side 19
Note 8: Ibid. Side 41
Note 9: Melberg, A. (2005): Å reise og skrive. Oslo: Spartacus. Side 128
Note 10: Ibid. Side 131
Note 11: Figueiredo, I. (2009): “Den sensasjonelle sakprosaen”. Prosa 1/09, side 58-59
Note 12: Vaglum, P (2009): “Empati på pensum. Om narrativ sakprosa”. Prosa 2/09, side 52
Note 13: Farner, G. (2007): “Hvordan fungerer litterær fiksjon?”. Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift 2/2007, side 123
Note 14: Farner, G (2008): “Avsenderproblematikken i fortellende fiksjon”. Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift 1/2008, side 31)
Note 15: Ibid. Side 38
