Oppg 3 Tristan da Cunha

Hvis du har tull med teksten, så finner du en pdf her: TdC tekst

Oppgave 3:

Tema: Reisen i litteraturen

Skriv en tekst som har reisen som tema, i konkret eller overført betydning. Du kan selv velge sjanger og hvem som skal være målgruppe for teksten.

 

                   *************************

 

Tristan da Cunha

Skildret av en ukjent

 

Av: Bjørn Rudborg

 

Tirsdag 1. april 2008 – Hotel Mandela, Cape Town

 

Jeg befinner meg i Sør-Afrika, nedsunket i en smakfull manilastol, nettopp servert en iskald Gin Fizz av en svart mann, antrukket i uniform. Med reisestipend er jeg havnet helt her nede på den motsatte enden av min egen lengdegrad. Klokken er halv ni på kvelden, det er den også hjemme. Cape Town ligger på 33 grader sør, 18 grader øst. Tromsø ligger på 56 grader nord, 18 grader øst.

 

Den himmelvide flyreisen på business class ville ingen enda ta. Jeg ble regelrett ufordragelig sliten og reiselei, nesten før jeg hadde startet min store soloseilas. Jeg har likevel meg selv å takke, som i så mange år har snakket om det fascinerende øysamfunnet langt nede i Sør-Atlanteren. En vulkansk øy med en befolkning på rundt 300 innbyggere. Verdens mest isolerte samfunn, regnet i avstand til neste bebodde samfunn. Øya er gitt navnet Tristan da Cunha, og ligger midt mellom Sør-Amerika og Afrika. Dit har jeg tenkt meg, bare den siste fastlandsnatten blir ekspedert.

 

Dagen etter er jeg skjerpet; litt smånervøs. En sort Mercedes kjører meg og den 80 liters fullpakkede ryggsekken av merke MacKinnon ned til den statlige havnen, helt fram til SA Agulhas. Høyt over sjøen rager skipet, som en isbryter. Det røde fartøyet med hvitt overbygg er et sør-afrikansk forskningsskip for polare områder. Om noen timer skal den på sitt ene av tre årlige forskningstokter til antarktisk farvann, med kortvarig anløp på Tristan da Cunha. Overfarten dit er beregnet til sju døgn.

 

Godt installert om bord med egen lugar begynner reisen å endre karakter. Ikke bare det at jeg går over fra longdrink til kald pils, men skipet byr på en annen atmosfære, dieselen parfymerer lufta, dekket er nyoljet. Til tross for sin høye standard, er SA Agulhas fra 1977, en voksen dame. Det durer og smeller ombord, og jeg kjenner motorene som ruser og smøres.

 

Alle de tretten passasjerlugarene er opptatt, halvparten av tristanere. Fire av de reisende er journalister som skal være med på hele Antarctic-ekspedisjonen, to er tjenestemenn, tiltenkt offentlig oppgaver på Tristan. Det er nesten aldri turister med til Tristan da Cunha. Hva skal de der å gjøre? Hvis de vil se en forblåst øy, elendig potetdyrking og sjøsterke mennesker, så kan de jo bare dra til Shetland. Jeg nevner ikke Shetland uten grunn. Da Tristan da Cunha i oktober 1961 ble utsatt for en voldsom naturkatastrofe, ble hele befolkningen evakuert til England. Det var utbrudd fra vulkanen, med overhengende fare for at bebyggelsen ville stryke med eller at hele øya regelrett eksploderte. Shetland tilbød seg etter hvert å ta imot en samlet gruppe, på grunn av likhet i klima og beskaffenhet. Men så godt som hele befolkningen flyttet tilbake til Tristan innen et par år, uten å ha satt sin fot på Shetland.

 

Den sjette kvelden ombord på SA Agulhas har jeg på oppfordring samlet hele besetningen, inklusiv passasjerene, til et improvisert foredrag. Normalt ville jeg lagt ut om havøyas viderverdigheter med ville kuer, innavl og potetfrimerker. I kveld snakker jeg om ”det norske” med Tristan. Fra andre halvdel av attenhundretallet har nordmenn vært noen av de hyppigst besøkende på øya. I all hovedsak var det hvalfangere, som fram til noen år ut i det nye århundret hadde en av sine faste sjøruter via disse farvann. ”Det norske” med Tristan var for meg likevel en vitenskapelig ekspedisjon som fant sted i 1937-1938, med finansiell ryggrad fra Vestfold-magnaten Lars Christensen, en av landets mest betydningsfulle hvalfangstredere på sin tid. Christensen rustet ut flere ekspedisjoner i mellomkrigstiden. Hans største bragd var annekteringen av Bouvetøya for Norge i 1927, et landområde som fortsatt er norsk biland.

 

Foredraget mitt kretser rundt den gigantiske ekspedisjonen, medbringende rundt hundre tonn utstyr, fordelt på 400 kolli. Det hele skulle fraktes over enorme havområder, og ikke minst i landsettes på ei øy uten havn og molo, bare ved hjelp av håndmakt og seildukskledde robåter. Den 13 mann store gruppen, under ledelse av dr. Erling Christophersen, skulle oppholde seg på Tristan over fire måneder. Betingelsene fra de lokale myndighetene var at befolkningen, eller øyas ressurser, ikke skulle lide noen form for last. Utstyret inneholdt derfor bygningsmaterialer for egen bolig, laboratorium, proviant for hele perioden, medisinsk utstyr og diesel. Drivstoffet var til det medbrakte aggregatet, og øyfolket fikk oppleve elektrisk lys for første gang. Jeg gjør foredraget kort og presist; min oppgave er å se øya på nytt, som nordmann. Jeg skal se om det er noen spor etter The Norwegian Expedition, reskrive noen av betraktningene Christophersen-gruppen gjorde seg i de mange faglige artiklene de produserte i ettertid, inklusiv boken Tristan da Cunha. Jeg vil bestige fjelltoppen som den dag i dag heter Mount Olav, etter daværende kronprins Olav, som var ekspedisjonens høye beskytter. Responsen fra foredraget er god, og tristanerne kompletterer i generelle vendinger. Samtaler utover kvelden går likevel ut på det viktige spørsmålet hvorfor ruste ut en slik overdimensjonert vitenskapelig ekspedisjon, på en tid med overhengende trussel om verdenskrig i Europa? Min idé om en utvidet norsk ishavsimperialisme, etter nederlaget med Øst-Grønland i 1933, holder jeg for meg selv. En rekke mennesker reiste på denne tiden langt for å legge under seg fremmede land, kulturer og åndsliv. Også nordmenn reiste. Det fantes strengt tatt ingen grenser for hvilke koloritter flaggplantingens kamuflasje kunne pynte seg med.

 

Etter en god skipsfrokost dagen etter er skipperen på callingen og forteller at vi kan begynne å gjøre oss klare til det første skuet. Entusiasmen er ikke helt på topp, skydekket ligger lavt og regnet er kompakt. Så reiser plutselig flere seg fra salongen der jeg sitter. Over skyene, ganske høyt oppe, nesten unaturlig, ser jeg toppen av vulkanen. Sakte kommer kystlinjen til syne, så fjellskråningen, deretter den grønnlige vegetasjonen her og der. Motoren bakker slik at skipsdekket vibrerer, og jeg kjenner hjerteslagene galoppere. Med et par steg er jeg ute ved rekka, regner pisker i fjeset, vinden river alle veier; for et vakkert skue! Henter fram det vanntette kameraet, og får tatt disse viktige fralandsbildene. Bortsett fra den nye halvøya som ble skapt av vulkanen i 1961 var det slik han møtte øya, den portugisiske admiralen Tristão d’Acunha i 1506. Også de første bosetterne hadde samme synet i 1817. Det samme med mine gutter som ankom øya i desember 1937.

 

Lørdag 19. april, Prins Philip Hall, TdC

 

Jeg har i dag vært halvannen uke på Tristan da Cunha, innlosjert på William Glass Guest House. Jeg gjør ikke så mye vesen av meg; jeg er innrullert i det normale. Ankomstdagen var unntaket. Hele besetningen ble etter hvert flydd til lands, store mengder proviant og utstyr hang ustanselig under Oryx-helikopteret. Bygningsmaterialer og maskindeler, en gigantisk kveil med plastrør og ny Land Rover til lensmannen. Om kvelden var det selskap med taler og dans, før siste mann fløy over til SA Agulhas og skipet forsvant ut i tåkeheimen. Det har senere ikke vært ett eneste skip å se. Nesten med stolthet blir jeg fortalt at det kan ta opp til et halvår mellom anløpene, hvis ikke seilasene og været spiller på lag. Foruten Agulhas er det tre-fire trålere som tar passasjerer til og fra Tristan, men de har ikke helikoptre. Men jeg er like glad, der jeg sitter og blir servert min daglige middag av vertinnen, Mary Repetto. I et anfall av tilfredshet sier jeg meg like fornøyd med Prins Philip Hall som noe annet spisested på kloden. De siste par dagene har vært høyst engasjerende, takket være Kirsty Green, min jevnaldrende, nye venninne. Før jeg traff henne gikk dagene med til å observere, traske rundt, fotografere og notere. Jeg visste strengt tatt ikke hva jeg så etter, bare dette udefinerte norske. I all hovedsak sa jeg meg fornøyd med noen små funn, særlig hentet fra øymuseet. Men også fra noen eldre blant befolkningen; en norsk matrosjakke her, et fotografi der.

 

 

Kirsty Green ble mitt tristanske vendepunkt. Hun skilte seg ut, som en vakker Sandefjord-pike, fabulerte jeg. Helt annerledes enn de andre damene på øya, som gjerne hadde noe neddempet og knytt over seg. En forklaring kan være imigranthistorien som hviler over Tristan, og gir så forskjellige utslag på befolkningen. Da de første bosetterne slo seg ned på attenhundretallet var det bare menn. De driftige settlerne så raskt at Tristan hadde tilstrekkelig jordsmonn til et godt liv, men det skortet på kvinner. Det ble derfor gitt beskjed med første og beste skip på vei til Cape Town at mennene på Tristan kunne tilby et nytt bondeliv for kvinner som ville slippe alt de hadde, og flytte over havet til den nye øya – som kunne friste med nesten ingen ting, bare fravær av autoriteter og overklasse. Den ledende mannen som tok dette initiativet skrev i klartekst at han ville ta i mot den første kvinne som satte sin fot på Tristan, og gifte seg med henne. Det gikk ikke mange måneder før tilbudet ga resultater, og en gruppe på fem damer ankom Tristan. De var alle sør-afrikanske hottentotter. Fra den dag fikk havneområdet navnet Hottentot Point. Samme moderne kart som viser Mount Olav med sine knapt 2000 moh, navngir også Hottentot Point, på lik linje med det flotte navnet på selve landsbyen, The Straight Settlement of Edinburgh. I festlig lag føyer de til “of the seven seas”.

 

Kirsty jobbet på postkontoret, samme jobb moren hadde bekledd gjennom flere tiår. Postkontoret var og er viktig, med filatelister verden over som øyas sentrale inntektskilde. Nå var moren pensjonist. De to damene bodde sammen, ingen av dem var gift. Etter som dagene gikk ble jeg mer og mer kjent med Kirsty, hun ble min kilde til Tristans indre liv, hun fortalte om ensomheten på øya, den sosiale kontrollen, kirken – men også tryggheten; en skjør balanse. Kirsty lengtet nok bort, men hadde tatt på seg ansvar for mor. En regnfri kveld fristet Kirsty meg med til et lite sletteområde med utsikt mot havet, skjult for bebyggelsen. Dalsletten var gjennom alle år ungdommenes fristed, et romantisk walk-in sea-view. I flørtingens navn innsatte hun meg lattermildt i forlovelsens ritual, uberørt av tidens tann. En jente med godt blikk for en gutt ville begynne på et helt spesielt strikkeprosjekt. En lest, en langstrekt ullsokk som går helt til knærne, komponert med fargesterke bånd øverst, men ellers hvit. Strømpen såles med sort, garvet oksehud, og skal trekkes utenpå buksene. Arbeidet med fotplagget var jentas tegn på at hun hadde sett seg ut en gutt, et tegn på kurtise, og ville bli overrakt den rette når tid og anledning var til stede. Jeg spurte hvor mange strømper Kirsty hadde strikket. Hun bare lo og sa hun skulle vise meg sitt strikkeprosjekt en gang. Slik ble vi sittende, en vakker aften, våren 2008.

 

Dagen etter var jeg invitert hjem til Kirsty og moren. Jeg var oppstemt. Det var noe med Kirsty som jeg ikke hadde tak på. For meg var det uforståelig at hun, av alle på hele øya, ikke var gift. En ung mann med vett i behold burde for lengst ha slitt ut hennes strikkede festlester. Kirsty og moren bodde fint til, med et lite blomsterbed inn mot solveggen av huset. Rundt gården var det et lavt steingjerde. Huset var kledd med bølgeblikk på begge langsidene, stein i gavlen opp mot fjellet og trepanel i inngangspartiet. Langveggene og inngangen var malt i hvit farge. Møtet med mor Hennie ble bemerkelsesverdig. Jeg hadde sett for meg en av disse lave, mørke, tette kvinnene. Men Hennie var høy, minst like høy som Kirsty, lyst hår i en topp – og med sterke, blå øyne. Minst like blå som Kirstys øyne.

 

Det ble en flott, lang kveld, med veldig mange historier og mye latter. Etter dette besøket kom jeg så godt som daglig innom de blåøyde. Når Kirsty var på jobb, ville Hennie ofte ha meg til å fortelle om andre land. Europa og England, Norge og Sverige. Hun var selv en av de evakuerte i 1961; og én av de som kom tilbake, to år senere, nesten på hennes 24 årsdag. Hennie kom stadig tilbake til evakueringen, og jeg skjønte ganske kjapt at Kirsty var et resultat av oppholdet i England. Jeg spurte henne direkte, og Hennie lo som vanlig og bekreftet det hele. – Dette vet alle, fortalte hun. Hennie ler lett og gjerne, akkurat som Kirsty. Med samme livsglede fortalte hun meg senere at i hennes familie bor damene bare sammen med mor. Som om dette skulle ha komediens skjær over seg, tenkte jeg. Hennie selv bodde sammen med sin mor. Noen far hadde hun ingen kjennskap til, fortalte hun. Når Hennie mintes noen sparsomme historier fra sin egen mor, lo hun ikke like lett.

 

Etter nesten tre uker på Tristan begynte jeg å ta meg turer ut til øyas utkikkshøyde. SA Agulhas var ventet om få timer. Jeg hadde snøret sekken, fotoutstyret var sikret med kraftig Lowepro-polstring, til og med det vesle museet hadde fått sitt siste besøk. Kirsty og Hennie fikk det meste av det jeg eide av tykke, sterke turklær og mye annet. Fjellstøvlene, kikkerten, bøker og praktisk turutstyr. Jeg hadde ervervet meg en del gjenstander selv, men ikke noe volumiøst. Mest av alt hadde jeg tatt mange bilder, og skrevet mye. De siste tre dagene hadde stått i avskjedens stjernetegn. Først var det administrator David Morlye som inviterte noen gjester. Så var det den anglikanske kirken på søndag, der jeg ble ønsket god reise til Norge av kappelan Monrad Heil. Men siste kveld satt sterkest i minnet, den ble viet bare meg selv og mine to blåøyde.

 

Mandag 5. mai, The Crown hotel, Cape Town

 

Jeg er tilbake i Cape Town. Inntullet i en mørkeblå badekåpe av froté sitter jeg i relax’en på hotellets øverste etasje, med en kopp te og ser ut over havet. Jeg savner allerede Tristan. For noen timer siden åpnet jeg presangen jeg fikk fra Kirsty og Hennie, en presang de ba meg vente med å åpne til jeg fant den rette stemningen. I esken lå det små suvenirer, men også en bok som Hennie for noen år siden var medforfatter til, med hverdagshistorier fra Tristan etter Hjemkomsten. Det som likevel beveget meg mest, var et par strikkede lester av høyskaftet type. Kritt hvite var de, med gul bord, så en mørk rød bord, helt øverst. Det var de flotteste lestene, innen sin sjanger, jeg noen gang hadde sett.

 

Da jeg skulle legge esken fra meg, så jeg at det lå en smal presang til, i bunnen av esken. Forsiktig tok jeg den opp, og leste noen korte ord som var skrevet utenpå: “This is for you, Bjorn. Now you understand. H.”

 

Inni presangen lå en seddel, en norsk tikroning, trykt i 1937. Det lå et flott sigarettskrin der, slankt og skinnende. Under lokket var det inngravert “Fra Lars Christensen”. Til slutt så jeg fotografiet, et portrett av en ganske ung mann. Bak var det skrevet et norsk navn og en hilsen. Jeg forsto tydelig  hva Hennie ville si meg; og jeg forsto at jeg hadde gjort et ganske stort funn på Tristan. Helt annerledes enn mine egne observasjoner av albatrosser og eksentrisk øyliv, folkeminner og tannhelse. Like tydelig forsto jeg at denne historien ikke kan skrives; jeg bare nevner den her.

 

——-

 

Litteraturliste:

 

James P. Blair: “Home to Lonely Tristan da Cunha”. National Geographic, vol 125, januar 1964,

                side 60-81.

Erling Christophersen: Tristan da Cunha. Den ensomme øy. Aschehoug. Oslo, 1938

Arne Falk-Rønne: Tilbake til Tristand. Lutherstiftelsen. Oslo, 1963

Yngvar Hagen: Birds of Tristan da Cunha. Jacob Dybwad. Oslo, 1952

Patrick Helyer and Michael Swales: Bibliography of Tristan da Cunha.

                Anthony Nelson. Shropshire, 1998

Peter A. Munch: The song Tradition of Tristan da Cunha. Indiana University Publications.          Bloomington, 1970           

Reidar Fauske Sognnæs: Oral health survey of Tristan da Cunha. Jakob Dybwad. Oslo, 1954

 

Christian Schmidt: “Slik lever øyfolket under vulkanen”. Vi Menn, ukjent nr/år

Daniel Schreier & Karen Lavarello-Schreier: Tristan da Cunha. Battlebridge. London 2003

Sue Steiner: St Helena. Bradt. Bucks, 2002

Arne Zettersten: The english of Tristan da Cunha. C.W.K. Gleerup. Lund, 1969

 

 

 

 

 

 

Denne siden har følgende undersider.

• Ref.logg TdC