Metatekst/refleksjonslogg – “Krigen mot Japan”
Av: Bjørn Rudborg
Jeg har skrevet teksten innen sjangeren ‘faglig artikkel’, med tanke på publisering i et tidsskrift eller antologi av en viss populær art. Teksten er rettet mot et allment publikum, slik oppgaven lød. Artikkelen er en utredende og argumenterende tekst, slik Ottar Grepstad grupperer sakprosaen i sin bok Det litterære skattekammer fra 1997, slik det refereres av Johan L. Tønnesson (Tønnesson 2008).
Teksten har også visse essayistiske trekk, der jeg har langt flere spørsmål enn svar. Med essayistisk forstår jeg begrepet slik at jeg inntar en undersøkende og “vandrende” stil og har et tydelig “jeg”, samt åpner for bruk av flere litterære virkemidler enn det en forskningsartikkel ville ha valgt. Denne forståelsen har jeg fritt etter Merete Morken Andersens Skriveboka (Andersen and Nordalen 2008) Problemet med å bruke “jeg” i teksten er at det kan svekke det faglitterære nivået. Skjønt, til denne teksten kunne jeg ikke påberope meg et alt for høyt faglig nivå, rent historiedokumentarisk. Dette kommer forøvrig tydelig fram som en viktig del av teksten at jeg demonstrativt er ukjent med hovedtemaet. Eller som Ottar Grepstad sa det i forelesningen 10. oktober 2008: “Det ligger noe opposisjonelt i essayet”. Dessuten stiller ikke essayet krav til nødvendigvis å gå i dybden på resonnementene, slik det gjerne er i andre faglige tekster.
Jeg har også vurdert om sjangeren kan være kronikk, der hovedbudskapet er en redegjørelse for fenomenet “norsk krigserklæring mot Japan”. Kanskje er kronikken riktigere enn artikkelen.
Som konklusjon vil jeg si at teksten er blitt en sjangermix. Dette er jo i seg selv et litterært virkemiddel. Det er også en slags sjangermix at jeg i teksten benytter flere typer sitat og kommunikasjon; noen ganger direkte sitater, andre ganger henvisninger, og til slutt et slags intervju pr e-mail. Et sted i teksten skriver jeg som om jeg har stilt avdøde Jens Chr. Hauge et direkte spørsmål. Et par andre ganger stiller jeg spørsmål til to biografer som ikke har ferdigskrevet sine biografier, nemlig Guro Hjeltnes og Tor Bomann-Larsen.
Jeg bruker en rekke retoriske virkemidler, bl.a. ironi og sarkasme. Med ironi setter jeg spørsmålstegn ved eller tar avstand fra det man bokstavelig sier, eller det stikk motsatte! Jeg viser særlig til Retorikk i vår tid (Kjeldsen 2004) i min forståelse av de retoriske grepene. Den boken har gitt meg mye. Mitt fremste retoriske virkemiddel har likevel vært å bestrebe meg på et klart og forståelig språk! Av andre retoriske grep vil jeg særlig trekke frem metaforer som byggverk- og hus-bildene. Men jeg har prøvd meg på mange flere, ofte skjulte, metaforiske detaljer.
I bakhodet for selve artikkelens idé, har jeg hatt PO Enquists bok, Legionærene (Enquist 1969). Boken handler om baltiske krigsfanger som blir internert i Sverige etter den annen verdenskrig. For å forstå gruppens situasjon går forfatteren langt i å etterprøve en lang rekke forhold fra historien. Han til og med etterprøver en sultestreik, for å finne ut av konsekvenser og svekkelser ved å ikke spise. Forfatteren stiller en lang rekke spørsmål, uten at svarene legges fram i klartekst. Legionærene er min abduksjon. Med abduksjon forstår jeg stoff som jeg henter fra eksterne områder, som gir meg en idé til mitt eget felt. Enquist har gitt meg trygghet til å stille alle de åpne spørsmålene, og tillate meg å la spørsmålene opptre som litterære virkemidler, uten at jeg kommer med de riktige svarene
Kildehenvisninger til de mange biografier og andre litterære verk har jeg direkte i teksten. Jeg har altså ikke fotnoter eller Endnote fortløpende i selve teksten, men som bibliografi helt til slutt. Dette er valgt fordi tekstens målgruppe er et allment publikum. I seg selv er ikke et “allment publikum” et gitt begrep, men jeg forutsetter en forholdsvis bred lesegruppe, ikke minst pga krigens brede nedslagsfelt rent publikums- og lesemessig. I denne sammenheng vil jeg også påstå at jeg har valgt et språk som er tilsvarende tilpasset et bredt sosialt nedslagsfelt. Det er altså ikke rare begrepsbaskingen som må til for å tolke og forstå teksten og mitt budskap i teksten.
Det har likevel vært en viss utfordring å ikke sause sammen for mange budskap og prosjekter. Primært vil jeg si noe om den norske krigserklæringen mot Japan, som jeg mener er ukjent. Men teksten er også et spørsmål om krigserklæringen bare er av retorisk karakter. Videre stiller teksten spørsmål til krigens regler og begreper. Teksten har også en skygge av kritikk mot historikerne fram til vår tid, for ikke å snakke om kritikk til de mange som påberoper seg heltestatus og monopol på virkeligheten. Jeg håper jeg likevel har opprettholdt et visst fokus.
Multimodale elementer som illustrasjoner og fotografier er ikke med i teksten. Likevel er det flere multimodale valg som er foretatt. Jeg har ganske mye luft, stadige innrykkede avsnitt, sitater er selvstendige avsnitt, og valget som jeg refererer ovenfor med å ikke ha fotnoter eller Endnote er også et multimodalt valg jeg har tatt. Pga de viktige innrykkene til sitatene har det vært viktig å publisere teksten som pdf, slik at disse ikke forsvinner. Jeg vurderte lenge å legge med et scannet bilde av selve krigserklæringen, med sirlig heading fra Stortingets Presidentskap, med stempler og “Top Secret” og signering av Hambro osv. Men jeg kom fram til at dokumentet kunne forstyrre teksten.
Et annet multimodalt element jeg har valgt, er tydelige avsnitt med underoverskrifter. Dette har vært viktig for å gjøre teksten mer lesevennlig, samt å rydde i modulene. I boken Skrive for å lære (Dysthe, Hertzberg et al. 2000) sies det at leseren forventer at avsnittene skal representere et mønster, noe som ikke bestandig er like enkelt. Jeg har bestrebet meg på et slikt mønster, og har hatt god læring av å få strukturert teorien om denne delen av multimodalitet i fagtekster.
Det eksisterer en slags intertekstualitet med Erling Fossens kronikk i Aftenposten 13. desember 2008, “Motstand glorifiseres”, som startet en bred debatt i media.
Ved å bruke mange kilder, offentlige dokumenter, samt ikke være nølende i det jeg har funnet av fakta, håper jeg at ethos, altså min/forfatterens troverdighet og autoritet, er trygt etablert. Dette er imidlertid ikke så enkelt med så mange åpne spørsmål, og direkte manglende kilder.
Når det gjelder komposisjon, så har det vært litt vanskelig i denne teksten. Teksten er ikke en dramatiserende fortelling, ikke minst siden jeg framfører hovedbudskapet umiddelbart i teksten. Dette er gjort for å etablere en situasjon. Jeg går så løs på en generell drøfting om krigshistorie, jeg innfører en slags komplikasjon, dernest noen ord om bakgrunnen for min oppdagelse, så en begrepsavklaring og dernest en bredere henvisning til etablerte biografier og historiske dokumentarbøker. Så kommer et sidesprang om krigsfangene og krigserstatning. Nå begynner det å bli en viss fare for at noen faller fra, men disse to fenomenene er svært viktige i selve saken. Jeg avslutter med en slags konklusjon, der jeg forstår hele saken som en retorisk krigserklæring. Det aller siste partiet er en punch line, der jeg prøver å være morsom. Noen vil si spydig, andre vil si stilig. Avslutningen skal matche både overskriften og ingressen, slik at jeg presenterer noe som ligner på en løsning. Forhåpentligvis har jeg leseren med meg på mine premisser hvis vedkommende har holdt ut helt hit.
Kilder:
Andersen, M. M. and C. Nordalen (2008). Skriveboka. Oslo, Aschehoug.
Dysthe, O., F. Hertzberg, et al. (2000). Skrive for å lære: skriving i høyere utdanning. Oslo, Abstrakt forl.
Enquist, P. O. (1969). Legionærene: en roman om utleveringen av balterne. Oslo, Gyldendal.
Kjeldsen, J. (2004). Retorikk i vår tid: en innføring i moderne retorisk teori. Oslo, Spartacus.
Tønnesson, J. L. (2008). Hva er sakprosa. Oslo, Universitetsforl.
