Essay
Min reiseskildring er skrevet som et essay. Jeg har Midtvesten og norsk emigrasjon som objekt, men objektene kan ikke måles i direkte lesing. Jeg har som mål å foreta en avslappet spasertur, med forskjellige utveger, flere omveger og flere situasjoner. Målet har vært at de mange tilsynelatende målløse delene henger sammen ved at fortelleren vender tilbake ved annethvert kapittel.
Framstillingen har tankegangen tilhørende én personlighet; han som sitter på porchen og røyker og drikker. Men det er ikke mulig å komme fram til et entydig mål, slik essayets prosessualitet er kjent for. Essayet skal videre inneholde en viss livserfaring, men skal bare synes fragmentarisk. På samme måte ønsker forfatteren med essayet å se på verden som fragmentarisk.
Essayet skal være moden og skeptisk. I dette essayet er politikk og religion en smule synlig, og kan forstås i en slik setting, uten at forfatteren hever seg over de valg befolkningen har tatt. Essayets kritiske funksjon er altså ikke dratt særlig langt.
Det sies at essayet krever et visst kulturelt utsyn, og at det trenger stoff. Jeg mener disse to essayistiske elementene er ivaretatt i mitt essay. Dessuten skal essayet være lekende med et emne, og det har jeg prøvd meg på. På den annen side så skal essayet ikke være direkte humoristisk, det er tross alt en faglitterær sjanger; det skal vekke ettertanke. Uansett; jeg er høyst usikker på om teksten min holder mål som essay. Jeg er svært spørrende på essay-sjangeren, og føler ikke jeg har kontroll.
Intertekstualitet
Reiseskildringen bygger på noen viktige kulturelle og litterære faktorer, og spiller helt bevisst på følgende intertekstualitet:
- Knut Hamsuns liv og forfatterskap
- Knut Hamsuns, “På gjengrodde siter”, Gyldendal 1952
- Knut Hamsuns, “Landsstrykere”, Gyldendal 1933
- Knut Hamsuns, “I Æventyrland”, Gyldendal 1904
Andre ganger kan det være vanskeligere å fange forfatterens intertekstualitet:
- Bibelen
- Iben Brinch Jørgensen, “Hennes indre kropp”, forelesning/høytlesing 10. oktober 2008, samt Ibens blogg
Orientalisme
Min reise i Midtvesten, både i nåtid og i historisk tid, har hatt som mål å danne et bilde av et annet sted og en annen tid, men som likevel ikke er så fjernt fra oss selv. Orientalismen som begrep blir derfor litt uheldig, i og med at studieobjektet er like mye i farta som oss selv. Midtvesten står ikke mere stille enn Europa. På den annen side så er det jeg som forfatter som velger hva leseren skal se. Jeg holder opp et trollspeil, som Geir Winje brukte som metafor i sin forelesning 10. oktober. Orientalismen er dessuten å dikte opp andres behov, gjerne i mitt bilde. Jeg har diktet opp flere personer som passer inn i mitt bilde, eller min fortelling. I orientalismens navn har jeg også innslag av aktualisering. Dette er et farlig grep, ikke minst fordi det kan skape distanse. Likevel har det vært viktig med denne aktualiseringen for å oppnå noe av det kritiske som et essay ideelt sett skal inneholde.
Det personlige i fagteksten
Jeg vil dra en link fra Meretes forelesning 9. oktober: Å skrive fra sentrum kan være å finne sin egen stemme. Har man funnet sin egen stemme, kan man bruke denne til mer periferte budskap. Ved å bruke meg selv som førsteperson, med en indre stemme, inklusiv kropslig forankring, har det vært mitt mål å etablere en slik egen stemme.
Henvisning til Ottar Grepstads forelesning. Jeg har prøvd å få fram den personlige stemmen i en faglitterær tekst om Midtvesten, emigrasjonshistorie og litteraturhistorie. Sistnevnte med hovedspor på Knut Hamsuns reiser i Midtvesten på 1880-tallet. Etter Grepstads råd har jeg bevisst valgt jeg-formen.
Jeg har en sideordnet merknad på at intertekstualiteten til Hamsuns bok “I Æventyrland” ikke er myntet på Grepstads bok “Hamsun i Æventyrland” fra 1995. Skulle Grepstads bok kommenteres i en slik intertekstualitet, så er det for å arrestere han for bruk av Æventyrland-begrepet. Hadde Grepstad virkelig hatt et Hamsun-ansvar, så hadde han sørget for at “På gjengrodde stier” kom med blant de ti viktigste sakprosbøker, jfr. Dagbladets kåring i sommer. Men dette er et sidesprant.
Komposisjon
Jeg har tatt en rekke valg i tematikk, slik at de passer i den situasjonen jeg ønsker å oppnå. Dette er naturligvis pragmatisk av meg. Jeg har ikke flere stemmer, men de fungerer på flere plan. Det er hele tiden samme jeg-person, men tankesprangene er store.
Komposisjonen ved å komme tilbake til porchen annethvert avsnitt er gjort konsekvent og gjentagende, slik at leseren blir kjent med dette grepet.
