Oppg 2 I Midtvesten

Fredelig og fornøyd sitter jeg og gynger i en klassisk gyngestol på verandaen. Jeg har slått mine tilfeldige bopåler ned i den amerikanske midtvesten, like utenfor småbyen Elroy, en junidag 2006. Med tomt blikk skuer jeg ut over dalføret som ligger på tvers foran meg. Fram og tilbake gynger jeg, mens pennen bytter plass med sigaretten i en naturlig turnus. På fanget ligger skriveblokken, og jeg er klar til å fange stemningen som har senket seg over både meg og County Road H, som forøvrig kan følges med blikket ganske langt både til høyre og venstre. På det lille bordet står en kald pils.

Det kjører ikke mange biler langs veien, det kjennes feriestemt. Varmen henger godt i lufta, selv om det er en stund siden solen forsvant ned bak åskammen. Så smeller det! Å nei, ingen revolver denne gang. Ville vesten er ikke som før, dessverre. En flygende bille på størrelse med en middels klinkekule, og minst like steinhard, smalt inn i dørglasset ti centimeter fra hodet mitt, der det fortsatt er en smule lys. Sjokket er paralyserende, jeg skvetter ikke, jeg dør! Og det er ikke første gang jeg dør, denne kvelden. Bare duringen fra terrorens lillebror et sted der ute er som et tunglastet bombefly fra tidlig annen verdenskrig. Du hører den voldsomme motoren som brummer, for så å bli helt stille. Brummingen i seg selv er jeg blitt vant til, den har sin sjarm slik veteranfly gjerne har, men selve transformeringen til stupbombing a-la japanske selvmordsflyvere kan skremme vannet av selv den mest krigserfarne skribent.

Småbyen Elroy er ikke så mye å trakte etter, med mindre du er nordmann og vil gå opp noen gjengrodde stier etter andre nordmenn som har frekventert området for hundre og tretti, førti år siden. Da jernbanen var landets stolte ferdselsåre gikk det hele to linjer gjennom Elroy, i dag går det ikke én eneste. Ikke engang svillene er tilbake. Nå er det blitt sykkelveier, og småbyen prøver å bygge litt reiseliv på syklene sine. Hadde jeg vært her på 1880-tallet ville jeg ledd av sykkelsporet, og hoppet ned på perrongen og spasert langs plankefortauene som holdt gjørma unna de mange reisende som tok en pause i stasjonsbyen Elroy. Personlig ville jeg ha leid meg inn på et av de mange jernbanehotellene som byen var stolt av. I dag er det kun et nedrivingstruet vrak igjen av det siste losjiet. Rimelig kjapt hadde så turen gått innom en av de lokale skredderne, og ikke en hvilken som helst skredder, bare for å høre om hans bror var ventet til disse trakter. Skredderen ville sett rart på meg, dialekten ville han ha gjenkjent, men jeg tviler på at han hadde svart meg tilfredsstillende. Som sin bror hadde han ordet i sin makt, men først måtte det skåles, så litt felespilling og deretter kanskje noen ord om familien hjemme i Norge – som han ikke hadde sett på tjue år. Da var han selv femten. Og hvilken bror tenkte den fremmede på, ville skredderen spurt. Jeg har mange brødre, og enda flere søstere, og det kommer ikke til å bli noen fremtid for dem hjemme i fattigstua i gamlelandet. Tviler på at de kommer seg over hit, heller.
                Men der tok skredderen feil. En sommerdag i 1882, nøyaktig på den tiden da jeg selv tenkte meg et tidshopp til stasjonsbyen Elroy, dukket en ung broder opp. I flere måneder blir han boende i byen, og gjør seg kjent med den nye verdenen. Karrierens høydepunkt kommer hos kjøpmannen, der han blir handelsbetjent med blanke knapper. Inntrykkene er mange, de svekkes aldri. Og vipps, knapt 40 år senere ble han beæret med en Nobelpris i litteratur. Og vipps, ytterligere nesten 40 år deretter fikk han gitt ut sin siste bok, der tittelfortellingen er lagt til nettopp præriebyen Elroy.

Det kommer et blaff i ny og ne, det er ildfluene som viser seg fram. Av alle flyvende små krek er ildfluene de mest populære underholdningsinsektene i præriekvelden. Ute på County Road H kjørte det nettopp en bil. Han skulle sikkert hjem etter en lang dag i Elroy med sin gjøren og laden. Mens jeg følger bilen med blikket, streifer jeg over det moderne huset som ligger nedenfor mitt gamle bestemorshus fra tidlig 1900-tallet. Nybygget er reist av farmens driftige kone, Mary Waarvik, fornorsket fra Mary Vårvik. Men noen riktig farmerkone kan jeg ikke si at Mary er, ikke slik som mor Ingalls fra Huset på prærien. Mary Waarvik tar det igjen på alt annet. Hun er bygdas biblioteksjef på heltid. Hun er aktiv frivillig som museumsguide i byens frivillige museumsvesen. Mary er den naturlige kirketjeneren i sognets lille kirke. Hun driver dette vesle gjestehuset der jeg er eneste gjest. Og som om ikke alt dette var nok, så er hun hele storfamiliens omsorgsperson og støttespiller. Det siste vet jeg naturligvis ikke offisielt, men jeg har snoket i Marys mange fotoalbum inne i huset jeg leier. Der er det i all hovedsak ett tema som går igjen; egen familie. Ikke et eneste bilde av kavalerer eller collegefest. Riktignok noen vennebilder, men der er det bare jenter. Fortsatt ingen fest. Ute på veien kjørte det atter en bil, samme vei som sist, samme fart, hva nå enn han har på hjertet der han kjører sin åttesylindrede amerikaner. Skjønt, de sier vel ikke amerikaner om amerikanske biler i Amerika. Lyden forsvinner, og noen rare kråker overtar. De kråker rimelig intens, noen kråker tenor, andre bass. En herlig kråkofoni, så lenge det varer.

Jeg har sett Mississippi. Jeg kjørte vestover herfra for et par uker siden, på min vei fra Chicago til det norske Midtvesten. Gjennom vinduet på passasjersiden så jeg vannveien komme fra sin godt skjulte opprinnelse i det indre av Minnesota. Ivrige geografer fant ikke kildene før en gang utpå 1860-tallet. På førersiden kan blikket mitt etter hvert følge elven sørover. Dovent drar den seg mot Iowa. Og enda lenger, helt til New Orleans og Mexico-gulfen. Men før Mississippi kommer så langt kan den lykkelige flodseiler gjøre mange stopp underveis. Det var en åpenbaring å se den mektige elven, med all sin symbolikk og sine sterke historier. Lenge var Mississippi grensen mellom det siviliserte og det lovløse. De første nordmenn turte ikke uten frykt å ta seg videre vestover herfra. Mississippi var the frontier. Mississippi var også forfatteren Mark Twain.
             Mark Twain vokste opp i havnebyen Hannibal, ved bredden av den store flod, utømmelig for inntrykk. Under borgerskapets overflate fantes  kriminalitet, brutalitet, prostitusjon og overgrep. Men det første den unge Twain oppdaget var det yrende livet på elven. Her ble han også kjent med negerslavene. Han så rømte slaver, slavetransport og frigitte slaver. Og han observerte selve eksistensen langs elven. De store hjuldamperne passerte som palasser, og den kullsvarte røyken kunne ses i luften lenge etter at båtene var ute av syne. Med skovlskipene kom eventyret fossende, og med samme skip forsvant det igjen. Ikke ulikt dampbåtene på Nordlandskysten; det var med dampen impulsene gikk i land, det var med dampen kjærestene dro sin vei.

Det blir noen kalde pils gjennom præriekvelden. Ølet er av merke Blue Ribbon fra bryggeriet Papst. Ikke noe dårlig bryggerinavn, dette Papst. Faktisk skrevet inn i norsk verdenslitteratur, ved at klokkejøden i en høyst populær Nordlandsroman bærer navnet. Papst-ølet smaker fortreffelig, nytelsen er optimal hos en ensom cowboy. Tviler på at jomfruen i nabohuset har opplevd akkurat denne vellysten, som emigrantene har brakt med seg til præriestaten. Ikke nordmenn denne gang, men tyskerne. Da var det noe annet i Stoughton, for et par dager siden. Hovedgaten var dekorert med en storslått flaggborg, annethvert flagg amerikansk og annethvert norsk. Mange hundre meter. Byens lokale bar hadde de gitt navnet “Never Mind Saloon”, og servitøren bak disken lød det vakre navnet Autumn. Slik så hun også ut, som en fargemettet bukett høstlyng. Jeg ble fortalt at Stouthon var en norsk by. Ikke det at Autumn la så mye i flaggene, men foreldrene gjorde det. De var norske, de aller fleste. Også de som ikke var norske. Polakkene og svenskene og irene mislikte sikkert hele norskheten, men de hadde nå valgt Norge som sitt ikon eller varemerke for byen, kunne hun fortelle. Det var hos Autmn jeg første gang oppdaget Papst-ølet. Jeg så det selv, det er ikke dét. Men det var høstvakre Autumn som serverte.

Det norske Midtvesten kan oppleves på mange måter. Jeg valgte sikk-sakking gjennom de små bygdene. For det var på landsbygda de bodde, farmerne, leiearbeiderne, nordmennene. Og Midtvesten er bygda i USA. Hit kommer det ikke turister. Faktisk er Midtvesten det eneste stedet i verden som ikke er dekket av Lonely Planet. Det er en del av sjarmen. Langs alternative veier tar du deg fram, enten effektive åttefelts betalingsveier, eller helt ned til grønne ruter langs husveggene. Bondegårdene ligger der hele tiden. De store driftsbygningene er som seilskip på prærien. Høye luftetårn på takene er som mastene. Noen er tomastet, andre er trippelmastet, mens de største er fullriggere med fire høyreiste master. Symbolene blir flere. Det er ingen uvanlighet å lese storskrift på låveveggen: “We support our troops”. Dette er en form for deltakelse, og skiller ikke venstre ut fra høyre i politikken. På andre låver står det: “We love Bush!”. Da blir det verre. Krigen i Irak har vært det amerikanske bakteppet i mange år nå, også da jeg krysser Midtvesten. Krigs- og Bushsymbolikken gjør noe med meg i dette emigrantbevisste landskapet mitt, for det er nemlig et tredje symbol som dukker opp med jevne mellom på min valgte kjørerute, det norske flagget. Ikke polsk, ikke svensk, ikke irsk. Den norskættede befolkningen på landsbygda i Midtvesten er i grove trekk blitt republikanere, sterkt gudstroende republikanere. For tre-fire generasjoner siden emigrerte mange av disse til USA for å slippe unna nettopp kirkereglene og overmakten i gamlelandet.

Jeg nyter min Blue Marlboro, men lar den stundom ligge og ose. Sigarettrøyk holdt myggen borte i Nordland, kanskje den holder flyvende klinkekuler borte her i Wisconsin. Det er uansett mindre flystøy, flaggermusvinger og nattsvermere etter at jeg slo av lyset bak verandadøren. Selv froskene har gjort seg ferdig med den voldsomme kvekkingen sin. Men flashet fra ildfluene underholder meg fortsatt, og jeg benytter anledningen til å hente meg nok en kald Paps. Her på prærien er de gamle husene slik at man først åpner insektsdøren, for så å åpne hoveddøren. Inne er det tregulv og tremøbler. Deilig for barfotfolk som meg. Man kommer rett inn i hverdagsstuen, som ligger mellom kjøkkenet rett fram og finstuen til høyre. På kjøkkenet er det benker rundt tre vegger, med unntak av kjøleskapet der jeg har min kalde Papst. Den fjerde veggen er nesten 30 cm tykk. Det er fordi veggen er et eneste stort skap og inneholder blanke glass, porselen og servietter, og kan åpnes både fra kjøkkenet og hverdagsstuen. Sistnevnte rom har som sagt utgang til verandadøren, der jeg er kommet tilbake og sitter og nyter nok en pils og sigarett. En ny lyd er kommet til prærienatten. En storfugl, tenker jeg. Lyden er som en okarina; monoton, hul leirgauk.

Hos Mary er prærien kupert, jeg sitter tross alt i et dalføre. Men det er ikke fjell som bygger dalen, det er åser og høyder. Jeg føler meg ikke dalsatt og isolert, uten kontakt med andre kulturer, slik som Gudbrandsdalen og Numedalen kunne oppfattes i den store emigranttiden på siste halvdel av attenhundretallet. Præriens dalførte landskap er noe annet. Et av de fjerneste strøkene jeg besøkte var ekstremprærien i Nord Dakota. Uforklarlig nok så ville både kystens og fjellets nordmenn emigrere så langt vest som de våget å tro Vår Herre kunne dra prærien vestover. Selv med bil i stor fart, uten pause, flere dager i trekk, så er det ingen ende. Og nå er det flatt! Hit ville de store horder av de norske, i relativt større antall enn flatlandboere fra Tyskland, Danmark og Nederland. Ikke rart de både tørnet og bukket under i hopetall. Dakota-statene er enorme! Det har vært flere tiår med fattigdom og konkurser i vår moderne tid. Hele byer og samfunn har bukket under. Spøkelsesstemningen har rådd denne ekstremprærien, uten at samfunnet har gjort noe med det. På nytt ble det å flytte på seg, emigrere, finne nye markeder i byene. Helt til biodieselen kom. Nå duver hele prærien igjen, med maisåkrer store som tusen finske innsjøer. Maskinparken har tatt seg opp, med hele fabrikker på hjul. Den moderne cowboyen på prærien er blitt ensom i yrket sitt. Men så skal også en cowboy være ensom. Det kreves kun én mann til å navigere det satellittstyrte monsteret dekar etter dekar, avling på avling. Maismarkedet er umettelig. For det handler bare om mais. Det er slutt på korn og gress, ingen kuer eller okser gresser lenger på prærien. Bisonflokkene finnes bare i reservatene, hvis ikke indianerne har solgt dem til fordel for byggematerialer til nye casinoer.

Det er St.Hans-natt og jeg pløyer meg ennå dypere inn i Dakotaprærien, med stor fare for ganske enkelt å kjøre meg vill. Det blir mørkere, og jeg ser meg om etter et egnet sted til mitt beskjedne gjøremål. Jeg skal fotografere solnedgangen i Red River Valley, som visstnok skal være den rødeste, dypeste og det mest storslagne som en dikter kan tenke seg. Min kilde er samme nordmann som besøkte skredderbroderen i 1882 i Elroy. Vedkommende hadde ikke bare vært i vesten og beskrevet Oksidenten, han hadde også i 1899 vært i Orienten og skrevet herfra. I sitt møte med de kaukasiske stepper minnes han hvordan han deltok i pløyingen i Amerika på de endeløse prærier i Red River Valley. I et anstrøk av nostalgi nevner han nettopp solnedgangen i dalen som et fantastisk skue, med en rødfarge som tar pusten fra en. Bare Nordlandssommerens solnedgang kunne visstnok konkurrere med Red River Valley. Amerikanerne har prestert å kalle verdens videste og flateste landskap for valley, hva enten det nå er rett eller galt. Det er likefullt denne naturen jeg vil beskue med selvsyn. Jeg stopper bilen så langt fra kunstlys som mulig, uten at det er noe kunststykke. Det må være absolutt natur, ikke veilys, ikke bygninger, helst ikke trafikk. Maisåkrene duver mot alle horisonter, og jeg klyver ned ei grøft og opp på åkeren. Noen skyer gjør at jeg går et ganske langt stykke for å ha solen så utilslørt som mulig. En liten formasjon avdekker seg, noen høyballer og en slåmaskin av moderne årgang viser seg. De gjør seg som forgrunn til blitzen, slik at solnedgangen får et perspektiv. Der står jeg og venter på centimeter etter centimeter med åpenbaring, det blir rødere og rødere. Temperaturen er uslåelig, uendelig varmere enn både Don-landskapet og Nordlandssommerens evige dag. En innskytelse får meg til å ta av meg sko og strømper, jeg vil kjenne præriebakken under huden; erfare grønnsværet barbeint. Men det stikker, det er ikke behagelig. Barfotfolk har det med å bli kjent med landskapet på denne måten. Jeg er normalt en bevandret barfoting, og har mine beste minner barføtt. Jeg har vasset i Kaspihavet, jeg har spilt fotball i bjørkeskogen hjemme barfot og jeg har som ung mann gått barbent med en dansk pike ned mot Århusbukten for å nyte det indre av Kattegatt. Stillfaren var hun av vesen, klassisk i form.

Det er stille langs County Road H. Rundt midnatt hører jeg for første gang prærieulvene. De bjeffer som hunder, men villdyrene er vanskelig å lokalisere. Det er helt svart ute, sigarettgloen er det eneste som avslører meg selv i bekmørket. Selv nede hos jomfru Mary er det ikke et lys å skimte. Den siste ildfluen har sluknet inn i natten. Det er et helt Atlanterhav mellom meg og Nordland.

Sånn må det ha vært, tenker jeg.

 

_________________________

Publisert i antologien Mitt faghjerte banker, Universitetsforlaget, Oslo, 2008

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne siden har følgende undersider.

• Ref.logg Oppg 2