Fortellingen om Cort Adelers sjøslag mot tyrkerne i 1660 er skrevet etter en aristotelisk dramaturgi. Innledningen setter handlingen inn i et tids- og stedsperspektiv. Her etablerer jeg en situasjon på den ene siden, og en komplikasjon på den annen side. Det andre kapitlet presenterer hovedpersonens bakgrunn. Det tredje kapitlet viser datidens råskap og umenneskelighet på sjøen, som er viktig for å skape den ønskede historiske avstanden til stoffet. Fortellingen har også et lengre midtparti og en tydelig slutt. Denne narrative grunnstrukturen skaper en virkelighet for leseren. Avslutningen er svært viktig i fortellingen. Den er løsningen på hovedproblemet og det sentrale budskapet, basert på min formidling.
Fortellingen har en synlig helt, altså tekstens Hamarita. Fortellingens vendepunkt, Peripeti, finner sted da vår helt kapper hodet av den tyrkiske fienden. Peripetien er lagt ganske sent i teksten, et godt stykke etter det gylne snitt. Det er likevel tilstrekkelige mindre vendepunkter tidligere i teksten til at den sentrale peripetien ikke kommer for sent.
Fortellingen har handlingen som det bærende elementet. I mindre grad er det psykologiske trukket inn, selv om hovedpersonen er gitt en håndfull psykologiske trekk. Andre elementer i fortellingen som er viktig er de historiske fakta, og den norske bakgrunnen til hovedpersonen.
Jeg vil si noe om dramaets bestanddeler. Tidens enhet foregår under to døgn, med bare én natt, jfr. Aristoteles: “Trageidehandlingen utstpiller seg gjerne innenfor et solomløp” (s. 30). Stedets enhet er begrenset geografisk til nordøstlige del av Egeerhavet. Handlingens enhet bygger omkring en sentral konflikt, som tidlig defineres og etableres.
Cort Adeler – 1660 er i all hovedsak en fortelling. Men den har også noe av reiselitteraturen over seg. Som Melberg skriver (side 18) om polakken Ryszard Kapuscinski, så tar også jeg i bruk fiksjonalisering. Jeg benytter meg av flere litterære grep for å installere et overbevisende nærvær. Jeg bruker heltens kone for å skape en dobbelthet i det menneskelige sinn. Jeg bruker videre historisk presens bevisst for å skape en nærhet til hovedpersonen; jeg vil stå kloss inntil ham når jeg obersverer alle hans gjerninger. Fiksjoneringen infiltrerer virkelighetsframstillingen (Melberg s19), all den tid det er en smule vanskelig å dokumentarisere en hendelse fra år 1660. Jeg benytter meg også av mapping (Melberg s27), når jeg plasserer hendelser geografisk i Egeerhavet. Mappingen er også viktig for å kunne benytte intertekstualiteten med fortellingen om den trojanske hest, på Truva, i dagens Tyrkia.
Fortellingen har en betydelig formidling i seg, basert på min forståelse av saken. Min forståelse baserer seg videre på at jeg etterligner (Mimesis) (Arestoteles, s9); jeg ser en menneskelig virkelighet. I Arestoteles (s. 14) heter det at “Kunsten har sin naturlige årsak i menneskenes intellektuelle evne til etterligning.”
