Refleksjonslogg til Oppgave 1 – “Det meste handler om bøker”
Målgruppen for min selvbiografiske tekst om meg som fagperson er primært medstudenter og lærere på masterstudiet, samt lesere av studiebloggen, http://rudborg.wordpress.com.
Jeg vil innledningsvis reflektere litt over begrepet selvbiografi, siden dette er så sentralt i oppgaven. Som type biografi (selvbiografi) vil jeg si teksten er en blanding av informativ biografi og standardbiografi, med hovedvekt på sistnevnte. Jeg viser her til Merete Morken Andersens beskrivelse av standardbiografi: “Fremstiling som balanserer mellom det informative og det tolkende, men uten å dokumentere materialet”. (Note 1) Sjangeren selvbiografi er ikke uproblematisk, og stiller store krav til biografen. Skal man gå til slutten av 1880-tallet og følge det første Bohembudet (Note 2): “Du skal skrive dit eget liv”? Eller skal selvbiografien ta inn over seg den moderne reality-sjangeren fra hundre år etter Christianiabohemens tid, med spekulativ framstilling – helt uten filter? En annen nærliggende form for selvbiografien er dagboka. Det uheldige med dagboka er at den blir veldig flyktig og springende, og dessuten har den en privat form som bare unntaksvis fungerer. Jeg har i min tekst prøvd å holde meg unna dagbokformen, men observerer samtidig at man kan ikke frigjøre seg helt fra elementer fra dagboka. En selvbiografi kan ha mye å vinne på gi noe privat, som gjerne inneholder dagens gjøremål og dagens opplevelse, basert på helt konkret almanakkverk.
Jeg vil også innledningsvis si noe om selve fagvalget, altså oppgavens formål. Jeg har valgt et sammensatt bokfelt som fagområde når jeg skulle biografere meg selv som fagperson. Dette er ikke helt udramatisk, all den tid selve studiet skal kvalifisere til mange av disse boklige fagområdene. Jeg mener derfor jeg har vært en smule dristig i valget, og gjort meg lagelig til hugg fra både lærere og medstudenter. På den annen side konkluderer jeg i utviklingen av min faglighet at jeg innser min egen svikt i nettopp fagkunnskaper. Valget kan derfor passe rimelig godt inn som case i nettopp et masterstudie som faglitterær skriving, formidling og publisering.
Jeg har bevisst gjort en rekke valg, ikke minst valgt mye bort. Selvbiografien begynner i 1969, har et par mindre bolker fra generell ungdomstid, tidlig voksenliv, generell arbeidslivstid, for så å avslutte med et større parti fra 2001, og deretter en utviklingsperiode over noen år. Til slutt har jeg valgt å ta med en helt konkret periode direkte relatert til masterstudiet, der jeg nesten navngir et par medstudenter, samt to private hendelser akkurat disse dagene. Det selvbiografiske spennet er derfor høyst mangelfullt hva angår kronologisk progresjon og jevnbyrdig fordeling av oppmerksomheten rent tidsmessig. Dermed er jeg rett over i en naturlig sjangerdebatt for biografien, nemlig mulighetene og begrensningene som ligger i kronologien som tekstlig struktur. Til debatten om kronologiens vesen i biografiene viser jeg særlig til Stephen Waltons bok, “Skaff deg et liv!”, og ikke minst debatten på skrivemasterbloggen.
Fra Walton (Note 3) har jeg blitt påminnet om en rekke problemer og utilstrekkeligheter med biografisjangeren. Walton sier at den epistemologiske bedøvende modellen alltid har tiltalt biografene. Jeg forstår begrepet som den kunnskapsteoretiske biograferingen. Walton mener denne positivistiske modellen er farlig fordi den underslår at en her har med en historisk person å gjøre, og at dette stiller helt andre krav til forfatterens forståelse av sin egen rolle i teksten enn en roman gjør. Walton har gjort meg bevisst dette viktige faresignalet, og jeg har derfor gjort diverse grep for å både balansere og gjøre den biograferte så menneskelig som mulig. Men viktigere er at Waltons kritikk i større grad må gjelde biografien enn selvbiografien; tross alt er biografen den samme som den biograferte i min skriveoppgave. Som biograf har jeg tross alt bedre forutsetninger til å leve meg inn i tankeverdenen til meg selv, enn til andre. Videre har jeg bedre kår for å jakte på egen utvikling, både estetisk og biografisk, enn en utenforstående. Det jeg har lært av Walton, samt det jeg har gjort for å komme hans kritikk i møte, er å fokusere på arbeidet og produksjonsmidlene. Eller slik Walton sider det; “Det mennesket er, faller sammen med hva det produserer, og hvordan det produserer”.
Min struktur er ikke uberørt av kronologien, til det ligger den tross alt der som et synlig bakteppe og leder meg og leserne gjennom historien. Men like fullt har jeg valgt et par fokusområder som tekstlig struktur; eller som gjenganger i teksten. Det ene er folkeboksamlingen (biblioteket) som følgesvenn gjennom livet. Det andre er kommentarer på hvordan jeg opplever å bli oppfattet av andre. Sistnevnte gjenganger er dessuten en metode for å debattere hvorvidt jeg har en dramaturgi i eget liv, hvordan jeg spiller en rolle og kanskje har en fasade utad. Til dette grepet har jeg særlig støttet meg på Goffmann (Note 4) Hvorvidt dette blir en indre og en ytre verden, tror jeg det blir for voldsomt å visualisere. Men valget med å holde et speil opp mot hovedpersonen kan ha noe ved seg. Det er slik både biografen og den biograferte husker seg selv. På et tidspunkt bruker jeg også begrepet “åpningsscenen”, og det er bevisst ut fra Goffmann. Jeg vil også si at biografien – eller historien – er min egen selvanalyse og tidsanalyse; mitt forhold mellom individ og verden. I dette bildet er det også viktig å understreke at teksten naturligvis er både snever og direkte ufullkommen. Den biograferte har selvfølgelig erfart langt mer, både om det faglige hovedspor og en lang rekke andre fagområder. På den annen side blir mye av det jeg har skrevet om meg selv påvirket av at nettopp hovedsporet er det jeg har erfaring i å uttrykke meg om.
Med forfatterens subjektive kunnskaper er jeg over til begrepet “Den lingvistiske vending”, som er en viktig filosofisk og faglig holdning til forståelsen av biografien og selvbiografien som sjanger. Jeg prøver meg på en definisjon, fritt oversatt fra Merete Morken Andersens foredrag: “Ethvert minne refererer seg ikke bare til opplevelsen som huskes, eller personen eller tingen, men til den personen som husker”. Slik jeg forstår begrepet så understreker den lingvistiske vendingen at det finnes ingen sannhet eller objektivitet. Begrepet understreker også mitt verdensbilde, og styrker min rett til å huske og skrive nøyaktig det jeg selv finner riktig.
Den lingvistiske vendingen går som begrep i seg selv rett inn i debatten om sjangeroppfatning og den utflytende grensen mellom faglitteratur og skjønnlitteratur. Jeg har i min faglitterære tekst ikke kommet utenom å benytte skjønnlitterære grep.
Jeg har valgt å ikke utdype så mange utenforliggende faktorer i min selvbiografi, og har også et svært begrenset repertoar hva angår personlige kriser, private avsløringer eller spirituelle åpenbaringer for den saks skyld. Dette har også vært et bevisst valg, all den tid jeg tolket oppgaven som faglig orientert både vedr. innhold og målgruppe.
Jeg vil peke på noen fareområder. Jeg har som sagt foretatt en rekke subjektive valg. Det kan være en fare for at summen av valgene resulterer i en klisjépreget framstilling. En annen fare er at hele konstruksjonen blir for mye av et kåseri. Det er også en fare for at mine metaforer kan være noe selvkomponerte. Til slutt vil jeg peke på en grammatisk form jeg ofte benytter, men som lett kan bli direkte feil. Jeg svinger mellom historisk presens og preteritum; ofte inne i samme setning. Dette er ment som et aktiviserende grep, et litterært grep, men kan også defineres som direkte feil. Jeg er særlig spent på respons vedr. dette. Blir den grammatiske svitsjen oppfattet som dårlig språk, så har jeg et problem. Jeg har etter egen oppfatning vært nøye med et godt språk, uten å bli for svulstig eller faglig. Selv om selvbiografien min er en faglitterær tekst, så har jeg gjort et bevisst valg på å ikke dra fagspråket for langt.
Med godt språk mener jeg også at teksten skal være grammatisk korrekt. Feil i rettskrivningen er ofte rent slurv, og tar bort oppmerksomheten i en seriøs tekst. Jens E. Kjeldsen viser til fire retoriske stilidealer i språket: Korrekt. Klart og forståelig. Levende. Formålstjenelig. (Note 5). Disse stilidealer er jeg bevisst på, men erkjenner selvfølgelig at målet aldri blir riktig fullendt.
Tekstens lengde er også en viktig faktor i oppgaven. Det er en stor utfordring å skrive en selvbiografi med så knapp lengde som 15 000 tegn. Sjangeren fordrer en viss bredde, bakgrunnsinformasjon, betraktninger om årsak-virkning, samt personlegging av den biograferte. Jeg har nok dratt teksten litt over 15 000 tegn hvis mellomrommet skal telle med, hvis ikke så er jeg rimelig presist innenfor denne kvantitative rammebetingelsen. Når selvbiografien blir såpass kort så vil sjangeren tilnærme seg essayet, eller en essayistisk skrivemåte, slik Leif Longum anbefaler (Note 6). Han beskriver denne metoden som “… skrive med omsorg for uttrykket”. Dette er en nydelig formulering, og tiltaler meg meget. Den utprøvende stilen som essayet representerer passer godt for biografisjangeren, og for meg ble et slikt uttrykk mitt valg i oppgaven med å skrive selvbiografisk.
Jeg referer ikke til dokumenter, litteratur eller egne notater. Riktignok viser jeg til et par konkrete bøker jeg har gitt ut. Jeg bruker heller ikke sitater, brev eller e-mail, knapt noen samtaler med andre mennesker i det hele tatt, og det er en svakhet i en biografi, om den er aldri så mye selvbiografi. Men likevel er det en del mennesker inne i teksten, både identifiserbare enkeltpersoner og større grupper og miljøer.
Jeg har valgt at selvbiografien skal være tilgjengelig for en allmen målgruppe. Dette er et bevisst valg, uten at sjangeren nødvendigvis har dette som en uttalt målsetting.
Note 1: Merete Morken Andersen: Forelesningen “Biografisk og selvbiografisk skriving”, 11. september 2008.
Note 2: Halvor Fosli: “Kristianiabohemen”. Det norske Samlaget, 1904. Side 303
Note 3: Stephen J. Walton: “Skaff deg et liv!”. Samlaget, 2008. Side 34
Note 4: Erving Goffman: “Vårt rollespill til daglig”
Note 5: Jens E. Kjeldsen: “Retorikk i vår tid”. Spartacus 2004. Side 192
Note 6: Johan L. Tønnesson: “Hva er sakprosa”. Universitetsforlaget 2008. Side 76
