Baksideteksten blir slik:

Høsten 1898 reiste det nygifte paret Bergljot og Knut Hamsun til Helsingfors, der de ble boende i hele ti måneder. Hamsun hadde fått statsstipend og ville reise østover. I stor kontrast til det som var vanlig for norske kunstnere, valgte han den finske hovedstaden som oppholdssted. Her forberedte han seg til reisen videre, til Russland, Kaukasus og Det nære østen.

Finland var på denne tiden et russisk storfyrstedømme. Nye lover og forordninger lå truende over det nordiske nabolandet. Midt under Hamsuns opphold trer Februarmanifestet i kraft, og Finland opplever diktatoriske tilstander.

Knut Hamsun kom umiddelbart i nær kontakt med et stort antall kunstnere og pressefolk. Flere av disse kjente han fra besøk i andre europeiske byer, men like mange ble nye bekjentskaper. For kunstnerne var det totalitære regimet altoverskyggende, og billedkunst, bøker og musikk ble skapt i motstandskraftens ånd – og i nasjonalromantikkens tegn. De finske kunstnerne ble viktige aktører for å skape en framtidig, selvstendig nasjon. I dette bildet fikk også Knut Hamsun en rolle.

Knut Hamsun og Finland er historien om Bergljot og Knut Hamsun i perioden rundt forrige århundreskifte. Oppholdet i Helsingfors er tidligere viet liten oppmerksomhet, kanskje på grunn av den korte – men likevel store – avstanden mellom Norge og Finland. Boken inneholder materiale, bilder og historier som i liten grad er kjent fra de ordinære biografiene om Knut Hamsun.

*************

Under har jeg tre avisklipp om boken: Avisa Nordland (3. des.), Telemarksavisa (27. nov.) og Fremover (23. nov.):

Den andre begivenheten er at jeg inviteres til felles markering av høgskolens masterkandidater. Seremonien skjer i Bakketeigen konsertsal, torsdag 23. september kl. 10. – 12. I tillegg til prosesjon blir det forestilling med Frikar, og foredrag med Per Egil Hegge.

Så da fikk jeg likevel en mental kontakt med studeringen igjen, med HIVE og det hele.

I går møtte jeg en forlagssjef som hatet å selge bøker. Hans verden var gått fra å eie hus og skog, leve et godt liv og ha penger på bok. Etter 65 utgitte titler satt han fortsatt igjen med et godt liv, men uten hus og skog, uten penger på bok, men med et fjell av bøker. I koketteriets navn flørtet han med eget mislykket forleggeri så til de grader at det grenset inntil kunst. Her var det ikke mye autoritet å spore. Tilsynelatende. Av alle forfattere, forleggere og litteraturvitenskapelige system jeg har truffet på min sti, har jeg aldri hørt maken på akking og uffing. Forleggerens budskap var at bokbransjen er den sikre vei mot fortapelse og økonomisk ruin. Gjennom tittel etter tittel dro han eksempler på fiasko etter fiasko, fra limfresing som går opp i liminga, til forhåndskjøp som ikke holdt mål. Fra misforståtte diktere til misforståtte kjøpere. Alle forstår at dette ikke stemmer. Bokbransjen er ikke død, det finnes en verden der ute med både litterær kvalitet og økonomisk ryggrad. Hallo!

Neste besøk var en redaktør av et nettidsskrift, der redaktøren hatet Internettet. Vedkommende ble fysisk uvel av tastatur og visuelle lap-top’er foran seg. Hvilken verden! Jeg husker fra en annen verden, for mange år siden, da jeg stadig vekk deltok i diverse offentlige møter. En sentral mann tok stadig til ordet for at han hatet overhead-projector. Hver eneste gang han var publikum til et foredrag måtte han dra denne historien. Senere har jeg truffet folk som absolutt må si at de hater ordet ‘prosjekt’! Det nye er at folk hater power-point (PP). Vi har fått en kulturminister som har gitt forbud mot bruk av PP-presentasjoner i departementet. Men det som tar kaka er altså forlagssjefer som hater boksalg og nettredaktører som hater PC’er. Det er ikke lett å finne stoltheten i bransjen bestandig. – Bygger slike folk opp autoritet, eller bygger de ned autoritet? Jeg anbefaler Høgskolen i Vestfold til å finne forleggere som kan bygge opp stolthet og motivasjon, si de rette ordene om hvor fantastisk det er å leve i bøkenes verden, skape entusiasme og peke på mulighetenes verden. Det finnes et hav av modeller for publisering mellom top-four-forlagene i Oslo og selvpublisering eller print-on-demand. Det beste argumentet for dette havet, eller mitt hovedbudskap, er den store floraen av bøker som tross alt gis ut. Det er bredden og omfanget av de mange enkeltutgivelsene som bygger litteraturens mulighet og autoritet! Forleggere som koketterer eller forleggere som knepper sine hender bygger ikke litteraturens autoriet.

Det siste jeg vil nevne er nettopp det siste jeg skrev, forlagsfolk som knepper sine hender. I møte med en gruppe forleggere for noen uker siden opplevde en gruppe faglitterære forfatterstudenter å bli møtt med motargumentenes kunst; de knepte henders uinteresse. Hvor er entusiasmen? Hvor er stoltheten for faget? Det blir fullstendig feil å bygge ned litteraturens autoritet når man bekler viktige stillinger i sentrale forlag. Jeg blir opprørt. Sorry!  Mange av oss kjenner dette fra andre fag. Tenk bare på skolen og lærerne. Det svartmales noe så fantastisk. En ung student spør en voksen lærer: “Jeg tenker på å bli lærer. Er det en god idé?” Hva tror dere svaret er? En tjueåring spør en etablert sykepleier: “Jeg vil så gjerne jobbe med omsorg og helse. Har du noen gode råd?” — Jeg ser det hele for meg.

Formidling og forleggeri er vår verdens store gjerning. All kunnskap, all kunst og all informasjon må formidles og forlegges, ellers kommer det ganske enkelt ikke ut til folket. Hvis alle forleggere knepper sine hender, så blir det ikke mye utvikling i samfunnet. Eller som Knut Hamsun sa om Bjørnstjerne Bjørnson i hans hyllest på 70 års-dagen; “Når han tier, da blir det tyst”.

***

Jeg har med en illustrasjon til denne bloggteksten. Den har strengt tatt ingen annen funksjon enn å fungere som en generell illustrasjon. Som paratekstuelt element kan den forskjønne verket, den kan skape nysgjerrighet, men den har intet med litteraturens autoritet å gjøre. Dette til orientering.

Thorkild Hansen har skrevet et dokumentarisk trebindsverk om den norsk-danske slavehandelen fra den afrikanske vestkysten på andre halvdel av 1700-tallet. Bind I, Slavenes kyst, finnes over alt. Problemet er bind II og III, hhv Slavenes skip og Slavenes øyer. Problemet er at jeg aldri kommer over disse to oppfølgende bindene, inntil i dag. Jeg er forøvig stor fan av Thorkild Hansen, og besøkte for noen år siden Samsø der han bodde og skrev sine bøker. Thorkild Hansen var tidlig (1978) en dristig og moderne biograf med Hamsun-tema. Det fikk han pepper for, men ikke av meg. Naturlig nok.

Jeg kjøpte Øya fra dagen før av Umberto Eco, som er viktig for en som leter febrilsk etter maritime skildringer som levendegjør 1600-tallets fjerne epoke. Tolkinger herfra skal brukes til min videreføring av egen tekst om Cort Adeler, som jeg er overbevist over kan bli et større prosjekt i en gitt framtid.

Sporserien er vi godt kjent med, men det hører til sjeldenheten at disse bøkene dukker opp sånn uten videre. Men på bokloppis i dag klappet jeg tak i Omvei til Santiago av Cees Nooteboom. Sporserien viser vei til visdom og skrivekunst, og jeg kan knapt vente på denne reisen til Spania. I løpet av studiet har vi fokusert på reiselitteratur gjennom flere runder, ikke minst med den inspirerende revitaliseringen av Tekstualitet. Helge Krog skrev i sitt essay Kunsten å reise at “Nordmennene teller neppe noe geni blant reisekunstnerne”. Essayet inngår i den redigerte boken Ut i verden – med norske forfattere, utgitt på Frifant Forlag i 1999. Også denne boken kjøpte jeg, men det viste seg at jeg hadde den fra før. Ikke akkurat genialt.

Det ble også noen romaner av mer middelmådig karakter, en bibelrelatert og superillustrert bok fra Isreal, Palestina og Midt-Østen  - og slikt. Til slutt vil jeg særlig trekke fram et skuespill av svensken Birger Mørner, med tittel Salig baronessen, 1893. Forordet er skrevet av Knut Hamsun, basert på en festlig sammenkomst året før! Disse to herrer traff hverandre neste gang i Helsingfors i januar 1899, og jeg får dermed treff med en dose intertekstualitet til min masteroppgave. Eneste eksemplar av dette skuespillet som er tilgjengelig på www.antikvariat.net finnes i Lund, til en pris av NOK 2.535,-. Jeg betalte kr. 10,- pr loppebok. Hele posen kom på kr. 120,-.

Bokloppis er bokbransjens herlige fristed for boksamlere, lesetrengte, småbarnsforeldre, raringer og sykkelbud. Måtte loppemarkedene aldri bli regulert av bokavtalene. Til det er de for viktige .

***

Til slutt vil jeg slå et slag for Litteraturuka i Vestfold, siden så mange av våre folk bor i vakre Vestfold. Jeg skal holde tre foredrag om Hamsun og Kaukasus, og vil sette stor pris på hvis noen av dere dukker opp. Mine foredrag er slik:
- Onsdag 4. nov, Eik – Høgskolen i Vestfold, kl. 13.00
- Fredag 6. nov, Sandefjord bibliotek, kl. 12.00
- Lørdag 7. nov., Tønsberg bibliotek, kl. 12.00

Boken er et sammensatt produkt som består av forfatterteksten, pluss en lang rekke mer eller mindre tekstlige komponenter. Disse komponentene går som gruppe under begrepet ’paratekst’. Ingen bok er fullstendig monomodal, alle er multimodale på en eller annen måte. Komponentene, alle hjelpeord på omslaget, alle sjangerføringene, selv fontvalg og papirkvalitet, produserer mening og forståelse – og kjøpere. Dette inngår også i kontrakten som forlag og forfatter ønsker å signere med leseren, når de forsøker å etablere en modelleser. For ordens skyld vil jeg minne om at det likevel er selve TEKSTEN, forfatterens bokstaver, som er det sentrale i grunnlaget for å etablere modelleseren, men det holder vi utenfor debatten denne gang. Gyldendal Litteratur benytter seg av flere paratekstuelle komponenter i Grense Jakobselv, særlig ved tydelig bruk av føringsordet ‘roman’. Derfor er det av bokpolitisk interesse å registrere Fløgstads indignasjon når han blir beskyldt for å skrive sakprosa.

Tore Pryser

Bomben sprang da historiker Tore Pryser fikk spalteplass i Dagbladet og stilte spørsmålstegn ved forfatter Kjartan Fløgstads tilsynelatende bruk av historikerens forskningsmateriale. Det gikk på æren løs for dem begge. Pryser reagerte på at Fløgstad ikke opplyste om at forskerens arbeid var benyttet i romanen Grense Jakobselv. Pryser kunne vise til at bruken var omfattende. Dagbladet selv mente det var på grensen til plagierende – uten at Pryser selv benyttet dette belastende ordet. Fløgstad forsvarte seg med at mesteparten av boken tross alt er fri diktning, og dermed var frontene etablert og boken gikk over i en tilstand der den tok til å leve sitt eget liv.

Den som særlig tok Tore Prysers parti, var redaktør i Aftenposten, Per Roar Madsen. I sin kommentarartikkel, “Pinlig fra Fløgstad“, påpeker Madsen at det dominerende trekket ved Grense Jakobselv er den historiske virkeligheten, noe som gjør kravet om kildeåpenhet mer påtrengende enn normalt.

Forfatteren Kjartan Fløgstad taklet dårlig at leserne ikke fulgte hans modellføring. Han og forlaget hadde jo flere steder skrevet ordet roman, svart på hvit, på ryggen av både bok og smussomslag, på forsiden, under tittelen på tittelbladet og til slutt i klartekst som en del av baksideteksten: “Grense Jakobselv er en roman om makt og ideologi, om kva krigen endra, og kva som blei attende”. Fløgstad argumenterte om og om igjen at når han sier han dikter, så kan han skrive og dikte hva han vil, uten plikt til kildehenvisninger eller annen form for kreditering. Han har licence to kill, rett til å dikte. Likevel tok noen lesere opp spørsmålet om etterrettelighet, etikk og sjangertilhørighet. Fløgstad forklarte og forklarte, men det ble ikke match med motargumentene, sommeren 2009. I sin fortvilelse, i intervjuer og leserinnlegg, gjorde han noe som heller ikke matchet egne argumenter, han sammenlignet seg med en ung amerikaner ved navn Jonathan Littell. 

De velvillige

Den som har lest Jonathan Litells 1037 siders De velvillige, vil heve øyenbrynene i storøyd undring over nordmannens sammenlignende politikk. For det første er Fløgstads bok rent stilistisk og substansielt tilforlatelig lik en sakprosautgivelse. For det andre så er det ikke så mange litterære sprell i fortellingen som tilsier at Fløgstad skulle bli så forskrekket over at noen av leserne tror dette er dokumentært. Fløgstads hovedpersoner er kurante karakterer som leseren uten så mye tvil kan la passsere. Jonathan Littell derimot har en hovedperson som er gestalet som en hybrid av akademiker og seksuell sadist, kunstnyter og massemorder. Boken er heller ikke fattig på litterære sprell. Det er mer enn fristende å vise til episoden langt ute i De velvillige, på side 1010, der hovedpersonen Maximilien Aue lener seg fram og biter Adolf Hitler i potetnesen så rikskansleren fossblør og satte i et skjærende skrik! Av og til er man som leser så oppegående at man uten instruksjoner forstår når noe er fri dikting. Hvorfor i skaperens navn roper Fløgstad på Littell?

På den annen side har Jonathan Littell elementer i sin bok som faktisk går i retning av sakprosa. Han har et informativt forord, og etter hovedteksten har han både flere sider med ord- og begrepsforklaringer og gradsoversikt fra det tyske forsvar og politi. De velvillige er altså uten relevans for Grense Jakobselv, både som argument mot kildekreditering og for litterær stil. Til det er disse to bøkene for forskjellige.

Heller ikke paratekstuelt er Littell uten sammenligning med Fløgstad. De velvillige er ikke besmykket med ‘roman’-ordet i nevneverdig grad. Det står ikke på ryggen, ikke på tittelbladet eller på forsiden. Ikke på den fysiske innbundne boken i det hele tatt. På smussomslagets baksidetekst er det derimot skrevet at De velvillige er forfatterens debutroman, mens allerede på innbrettet har forlaget en alternativ presentasjon, som sier at De velvillige er hans første litterære arbeid. Altså en åpning for at teksten kan leses både som skjønnlitteratur og som litterær sakprosa. Hvorfor vil Fløgstad vise til Littell? spør jeg igjen. Glem ikke at Fløgstad skiller fundamentalt mellom fiksjonert prosa og sakprosa. Disse to forfatterne, så vel som disse to bøkene, er forskjellige. Ikke bare i faktisk form og stil, men også i forsøket på å etablere leserkontrakt, å etablere modelleser. Begge forlagene har vært seg bevisst på parateksten. Det ene forlaget med overtydelighet, det andre forlaget med utelatelse. Paratekstualitet er det like fullt, intet er tilfeldig.

Paratekstualitet som bokfaglig fenomen består av peritekst og epitekst, der begge har nærhet til den fysiske teksten. Periteksten er det jeg har snakket om nå, med fokus på betydningen av å skrive ordet ‘roman’ rundt omkring i bokproduktet. Epiteksten er elementer som forholder seg til teksten, men utenfor selve utgivelsen. Kjartan Fløgstads deltakelse i mediadebatten om seg selv og egen bok er et slikt epitekstuelt element, med betydelig effekt for å nå ut til leserne, til markedet. Det skal bli interesant å se hvordan de neste utgivelsene av Grense Jakobselv kommer til å ta inn over seg elementer fra denne debatten, når de skal designe nye omslag og skrive oppdaterte baksidetekster. Vil epiteksten bli transformert til peritekst, og vil Fløgstads underlige sjangerkjekling bli tranformert til hard valuta?

Karstein Alnæs

Kjartan Fløgstad-debatten i sommer leser jeg altså fra to ulike vinkler. Den ene vinkelen som plantet paratekstualitet, med fokus på det epitekstuelle. Den andre vinkelen som ektefødd sjangerfortvilelse. Skulle noen tro at Fløgstad-debatten primært sett handler om kildebruk, så må de gjerne gjøre det. Men akkurat den debatten har forfatterkollega Karstein Alnæs vært større ufrivillig eksponent for, og som utløste en høyst interessant debatt i kjølvannet av sine historiebøker om Norge. Mye støy, men resultatet var skjerping fra hele forfatterstanden. Mest lærdom får man av å lese den brede redegjørelsen som NFF produserte, der de særskilt benyttet Alnæs-debatten i sitt grunnlagsmateriale. Utredningen heter ”Om bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske framstillinger”.  

Karstein Alnæs er likevel ikke uten aktualitet i Fløgstad-saken. I Dagbladet kunne man for kort tid siden lese en artikkel med følgende overskrift: “Karstein Alnæs spanderer kildeliste på leserne i ny roman“.

Karstein Alnæs var forøvrig en av flere forfattere som gikk offentlig ut og støttet Kjartan Fløgstad i sommer. Alnæs sa i klartekst at romanforfattere ikke plikter å opplyse om kildene sine. Forfattersenior og litteraturdebattant Kjartan Fløgstad får altså støtte fra Karstein Alnæs, som denne gang fungerer som autoritet innen fagområdene kildebruk og romansjanger. Karstein Alnæs som selv i moderne tid spanderer kildeliste på leserne i ny roman, som selv er opphavet til norsk litteraturs største etikkdebatt vedrørende kildebruk. Modelleseren har det ikke alltid like lett, særlig når vedkommende havner i uføret med å tvile på avsenderen, tvile på modellforfatteren.

Arbeidet med å etablere modelleser, å være seg bevisst på paratekstualitet,  har det til felles at det handler om formidling. Det har lite for seg å skrive en bok hvis ingen leser den. Det forstår Kjartan Fløgstad, det forstår Karsten Alnæs og Jonathan Littell – og det forstår alle vi andre.

Du kan navigere til neste bilde ved å bruke piltasten. Til venstre og til høyre. Fotografiene har jeg knipset over noen år. God blanding av snap shots og mere gjennomarbeidede prosjekter.

Foto.no er et eksempel på selvpublisering med lav brukerterskel. Den digitale medievirkeligheten har gjort dette mulig, og plattformen er populær for amatørfotografer over hele landet. Bildene er ikke juryerte eller godkjent av noen redaksjon. Det er den enkelte fotografs betalende status, kombinert med måtehold, som regulerer antall publiserte bilder.

Teksten ligger som pdf under modulen ‘Formidling og forleggeri’.

NRK P1 har et populært radiprogram som heter Språkteigen. Dagens program har innslag om nettopp Scandinavian Studies. Meldinge er derfor: Lytt på radio, kl. 08.30 (tror jeg), med reprise mandag ca 23.30. Dette blir ikke enkelt. Men det som er enkelt, er å høre det på nytt på podcaste.

Azerbajdsjan er viktig for oss norskinger. Det er vår norrøne sivilisasjons vugge. En populær vestfolding sa noe om dette; og han heter Thor. Videre er den norske oljehistorien forankret i Azerbajdsjan. Sist, men ikke minst, har Knut Hamsun vært der. Og det har også jeg. Og Martin. De to sistnevnte på hvert sitt tidspunkt. Og nå også Eva.