Litteraturens autoritet

Trond Andreassen gir i Bok-Norge en grundig redegjørelse for det litterære system, basert på en litteratursosiologisk understatement om at litteraturen har en plass i samfunnet, altså en plass i den statlige kulturpolitikken. Andreassen advarer mot å gi inntrykk av at bokbransjen lever sitt eget liv, isolert og autonomt. Han sier at dette er stikk i strid med litteratursosiologiens grunnsetning. Poenget er å få fram forholdet mellom litteratur og samfunn. Kloke ord. Men en annen klok mann, Tore Rem, sier i sin bok, Bokhistorie, at “bøker hører selv hjemme i en egen verden. De inngår i et system som er nødvendig for at de i det hele tatt skal foreligge, og for at de skal oppnå den autoritet de har i vår kultur”. Stilig! Begge har naturligvis rett. Sosiologisk sett har boken en plass i samfunnet, mens den andre forståelsen er av mer kunsterisk karakter. Tore Rem skriver at “det at en tekst får plass i bøkenes verden, innebærer at den gis autoritet”. En betydelig drivkraft for mange diktere og skribenter er nettopp magien i å oppleve egen tekst i bokform; transformasjonen fra det veldig private til det autoritære, til plassen i det offentlige rom – til samfunnskontakten. Jeg finner fenomenet interessant, uavhengig av hvilken verden Tore Rem og Trond Andreassen lever sitt liv. I mitt univers finnes det bare én verden, uten at jeg riktig makter å gripe dette allmene og ugripelige i verdensbildet. Men i bokhylla mi, der er det mange verdener. Hver bok er sin egen verden, og alle er mine egne små univers. Det er mye lettere å gripe slike verdener, og det er mye lettere å aksjonere i disse verdener. For eksempel så kastet jeg ut Ebba Haslunds verden her om dagen.

Ode til bokloppis

Bokbransjen sliter med sine avtaleverk, sine bokpriser og sine regler om varelager og tilgjengelighetskrav. Bokjøpere tar til ordet for at bøker er for dyre i kroner og øre, og bokforlagene vil ikke høre et ord om manusprosjekter som ikke er salgbare. Kunnskap om alt dette boklige kan vi tilegne oss fra Trond Andreassen (generalsekretær i NFF), som har skrevet Bok-Norge . Baksideteksten presenterer boken som den eneste samlede framstilling som finnes av det norske litterære system. Men helt samlet er den strengt tatt ikke. Jeg vil slå et slag for et ubeskrevet blad i dette litterære systemet, nemlig loppemarkedet. I dag har jeg nemlig vært på bokloppis i Skien, og fått et kulturkick som kan slå en mammut til bakken. Her kommer noen smakebiter på hva dette vakre og ubeskrevne kapitlet i bok-Norge ga meg en fredag ettermiddag på tampen av en fargesterk høst.

Fløgstad og paratekstualitet

En av bokens fascinasjoner er at verket kan ha flere selvstendige liv. Forfatterens åndsverk er det sentrale i skaperverket, mens boken som papirverk har slektskap til langt flere foresatte, som redaktør, designer, markedsfører og så videre. Under skriveprosessen har det kanskje vært arbeidet aktivt med å skape modellesere, som både skal samarbeide med, og ta imot kommando fra, forfatteren. Umberto Eco har gitt oss dette begrepet, som kan forstås som en leser som “finnes” i teksten, og som forfatteren “har i tankene når han skriver”. Ved utgivelsen har forfatter og forlegger lagt ut mange spor og ledetråder til leserne, mer eller mindre bevisst, slik at boklivet skal være trygt etablert og forutsigbart for framtiden. Men hva skjer når forfatteren mister kontrollen på både modelleseren og avleggeren sin, og boken tilsynelatende tar til å leve sitt eget liv? Som eksempel skal jeg bruke Kjartan Fløgstads Grense Jakobselv, utgitt på Gyldendal Norsk Forlag sommeren 2009. Med utgangspunkt i denne boken skal jeg drøfte paratekstualitet og sjangerforståelse.

Kjenner du foto.no?

Her er mine publiserte fotografier på foto.no.

Du kan navigere til neste bilde ved å bruke piltasten. Til venstre og til høyre. Fotografiene har jeg knipset over noen år. God blanding av snap shots og mere gjennomarbeidede prosjekter.

Foto.no er et eksempel på selvpublisering med lav brukerterskel. Den digitale medievirkeligheten har gjort dette mulig, og plattformen er populær for amatørfotografer over hele landet. Bildene er ikke juryerte eller godkjent av noen redaksjon. Det er den enkelte fotografs betalende status, kombinert med måtehold, som regulerer antall publiserte bilder.

Retten til å publisere

Jeg er nå ferdig med den rare oppgaven med å snakke litt løst og fast om den digitale medievirkeligheten, og mine muligheter og begrensninger, kryssklippet med en forlagspresentasjon. Uten metatekst. Oppgaven, så vel som skrivingen, ga meg i all hovedsak en kick-off på strategisk tenking vedr. publisering; altså forlagstrygling! Vi får se; forleggere er jo også mennesker, vi får bare gi oss ut i krigen.

Teksten ligger som pdf under modulen ‘Formidling og forleggeri’.

Studiestart

Så var vi endelig der. Første møte i mastergruppa er over, og om få dager er det innlevering av første oppgave. Når jeg bruker ordet ‘endelig’, så mener jeg egentlig å si at sommeren er over. Vel, de fleste på Guds jord er jo lærere, så de har vel fått med seg at sommeren er over. Men jeg har vært i villrede, tvilt litt, inntil jeg nå uten å nøle har notert både den ene og den andre datoen i min luftige filofax – alle med Eikeløv og HiV-inskripsjon. Bildet til venstre er fra kirkegården der en av mine figurer ligger begravd; og som senere skal presses inn i min fra før smale master. Jeg har vært på studieferie i Honfleur, dernest på Martins franske sommersted i La Chapelle Moulière. Intet mindre.

Maagerø i Azerbajdjsan

Eller, det stemmer bare nesten. En av våre top-four, Eva Maagerø, deltar i et språkprosjekt som savner sidestykke. På et universitet i Baku, hovestaden i Azerbajdsjan, pågår det et prosjekt som heter “Scandinavian Studies”. Eva deltar i dette prosjektet, og er rett som det er i den nære østen.

NRK P1 har et populært radiprogram som heter Språkteigen. Dagens program har innslag om nettopp Scandinavian Studies. Meldinge er derfor: Lytt på radio, kl. 08.30 (tror jeg), med reprise mandag ca 23.30. Dette blir ikke enkelt. Men det som er enkelt, er å høre det på nytt på podcaste.

Azerbajdsjan er viktig for oss norskinger. Det er vår norrøne sivilisasjons vugge. En populær vestfolding sa noe om dette; og han heter Thor. Videre er den norske oljehistorien forankret i Azerbajdsjan. Sist, men ikke minst, har Knut Hamsun vært der. Og det har også jeg. Og Martin. De to sistnevnte på hvert sitt tidspunkt. Og nå også Eva.

Tristan da Cunha

Her kommer min nye tekst, “Reisen i litteraturen”. Minner om oppgaven: “Skriv en tekst som har reisen som tema, i konkret eller overført betydning. Du kan selv velge sjanger og hvem som skal være målgruppe for teksten”. Min tekst har tittel “Tristan da Cunha”, og du finner den under “Litterær sakprosa”. Der ligger også refleksjonsloggen

Bergljots hus

OPPDATERING! Da legger jeg ut min besvarelse av oppgave 2: “Skriv en biografisk tekst om en historisk eller nålevende person. Gjør bruk av veksling i tidsbruk (nåtid/fortid) og vær bevisst hvordan du turnerer forholdet mellom fiksjon og fakta.” Jeg har valgt å skrive om Bergljot Bassøe Bech, senere Göpfert og til slutt Hamsun. Sjangeren har jeg gitt benevnelsen ‘biografisk skildring’
       Fristen er som kjent 16. mars, og min endelige tekst kommer her. Den teksten som har vært tilgjengelig noen uker er altså oppdatert og korrigert. Jeg legger også ut refleksjonsteksten nå. Alt ligger under “Litterær sakprosa”. Hvis du vil gå rett til et pdf-dokument, så kan du gjøre det her: “Bergljots hus”.  “Ref.logg”

Hvis verdighet er viktigst?

Flere og flere land vurderer å behandle tunge narkomane med heroin. Også i Norge bygges det opp en debatt om fri heroin, bl.a. for å gjøre livet mer verdig for en begrenset gruppe narkotikamisbrukere. Er dette riktig vei å gå i rusomsorgen?

 

Problemstillingene rundt fri heroin til de tyngste narkotikamisbrukerne er komplekse, på lik linje med rusproblematikken som sådan. Det finnes ingen enkle svar, ingen enkle løsninger, på et av velferdssamfunnets største problemer.

 

Som politisk sak må heroinassistert behandling settes opp mot forebygging, alternativ behandling for avrusing, psykiatritilbud og en rekke andre virkemidler. Bolig og arbeid inngår også i dette bildet. Narkomane og rusmisbrukere er en betydelig bruker av det offentlige helsetilbudet, og derfor må russektoren kontinuerlig være under debatt. Som gruppe er de narkomane en omfattende utfordring for samfunnet, samtidig som hver og en av de rusavhengige er individuelle skjebner og representerer individuelle utfordringer. Den humanitære og etiske dimensjonen er altså betydelig. Det er her verdigheten kommer inn i bildet.